Verdier

Billig eller ren mat?

skinkeKanskje er vi bare ekstremt beskyttet og heldig her i landet. Vi har liksom aldri som forbrukere trengt å ta stilling til om vi ønsker oss ren mat. Den retningen har vært pekt ut av andre enn oss, samvittighetsfulle bønder som har hatt beina på jorda. Sannsynligvis fordi at prioriteringen har vært sammenfallende med distriktspolitikk og norske forutsetninger. Vi har i dag Europas kanskje reneste og friskeste kjøtt. Et solid kvalitetsstempel. Og det er ikke sånn at du trenger å lete deg frem til en delikatessebutikk for å få fatt på det. Det ligger og venter på deg i kjøledisken i din helt egne nærbutikk. Forstå det den som kan. Hverdagsluksus, kan man også kalle det. Men var det billig kjøtt du ville ha, var det sånn? Ja det er mulig å sette det som prioritet nummer en for matproduksjonen i Norge. Mange av oss langs kysten har vokst opp med å ta båten over til Danmark og kjøpt billig svinekjøtt der. Danmark tilhører verdensmarkedet, har jeg lært og er konkurransedyktig på pris worldwide. Det er ikke rart det oppleves billig. Det er billig uansett hvor du befinner deg i Europa. Og det er billig fordi at produksjonen kan foregå under andre vilkår enn i Norge. Den første reglen i en hver konkurranse er rettferdighet. Alle starter på samme startstrek, klokka går like raskt (eller sakte) Sykkel er ikke tillatt i en løpekonkurranse. I konkurransen om billig svinekjøtt så er det sånn at bøndene i Danmark har lov til å ha flere dyr på samme areal som i Norge og de kan proppe dem fulle av antibiotika for å holde dem friske. I Norge holder vi dem friske med mindre tetthet i besetningene (altså færre dyr) og ti ganger så lite antibiotika. Det gjør konkurranseforholdene ulike. Det koster rett og slett mer å produsere svinekjøtt i Norge enn i Danmark. Altså er det vanskelig å påstå at kjøttet er billigere i Danmark. Norge og Danmark er ikke i samme konkurranse her.

Billig kjøtt kommer med noen kostnader, men de er du kanskje villig til å ta.

Når bonden må ha mange dyr sammen trenger de å sørge for at de ikke blir syke. Den beste måten å gjøre det på er å sørge for god kontroll på besetningen og luke ut syke dyr. I Norge gir vi ikke antibiotika forebyggende. Det gjør de i de fleste andre europeiske land. Det leie med antibiotika er nemlig at for høyt bruk øker faren for resistente bakterier. Sånne som gir blaffen i antibiotika og tar knekken på folk. Høyt antibiotikaforbruk er derfor svært lite fremtidsrettet eller bærekraftig. Det er også farlig.

Jeg kjenner at jeg ikke er villig til å ta den risken. Selv ikke for en svinefilet til ti kroner mindre.

Men burde vi ikke hvert fall få lov å velge, billig eller rent? Frihet, er det ikke det det kalles? Hvis den lå der og myste mot deg, den danske svinefileten til ti kroner mindre ved siden av den prektige norske. Eller hva med en italiensk en? Sjansen er at den har 100 ganger så mye antibiotika i seg som den norske. Sikkert billig, selv om det påløper et fraktgebyr på den ettersom den er ganske langreist. Skulle du ikke hvertfall ha mulighet til å velge den, om ikke annet til hverdagsmat?

Det høres så fristende ut å si at alle må få lov å velge og det kan ved første øyekast virke som det ligger frihet i det. Men når du velger kjøtt fra en del av verden med langt høyere forekomst av MRSA( antibiotikaresistent bakterie) tar det inn på kjøkkenet ditt og kanskje blir bærer av det. Øker du risikoen ikke bare for deg selv, men for meg og barna mine. For når du treffer meg kan du smitte meg. Så din frihet kan lett få konsekvenser for min frihet fra sykdom. Og da er jeg jammen ikke så sikker på om det er riktig å gi slike valg. Det handler jo ikke bare om deg, det handler også om samfunnet som helhet.

Uansett, jeg skulle ønske landbruket vårt ble enda renere, mer økologisk og bærekraftig. Men jeg forstår også at da må jeg slutte å sammenligne det med land hvis landbrukspolitikk prioriterer helt annerledes. Til det er konkurransevilkårene for ulike.

Aller helst vil jeg ha kortreist mat i butikkene som ikke bruker tid mellom bonde og forbruker på å kjøre på kryss av tvers av landet vårt. Jeg vil ha mat som er ren og trygg å spise. Dyr som har hatt det godt. Bønder som steller godt med dyra sine og som har en jobb de kan leve med og av.

Landbruk handler om de viktige og store tingene i livet, om bærekraft og fremtid. Og de små og nære tingene, som pålegg på skolematen. Jeg har aldri vært mer opptatt av landbruket enn nå.

 

 

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Fremskrittspartiets mørkerom.

www.stortinget.no "Av og til får vi et blikk inn i mørkerommet til Frp, der politikken som er styrt av følelser har bolig" skriver vår neste gjesteblogger, Kari Henriksen.

Kari er stortingsrepresentant for Vest- Arbeiderparti. Hun har allerede vært en periode på Stortinget og hun var statsekretær i helse og omsorgsdepartementet fra 2007 -2009. Nå sitter hun i justiskomiteen. Kari har blogget for oss tidligere om "barna trenger fellesskap" og om inkludering i arbeidslivet.

 

 

Fremskrittspartiets mørkerom.

Min far var hobbyfotograf og fremkalte bilder selv. Det var alltid spennende å se på når vi stod i mørkerommet og bada arkene i forskjellige væsker, slik at lys og mørke kom fram (det var bare sort/hvitt i den tida).

Av og til får vi et blikk inn i mørkerommet til Frp, der politikken som er styrt av følelser har bolig. Før Siv Jensen ble finansminister, satt også hun der av og til, og sa: sett dem på en buss og bring dem ut av landet, til Nrk. Om romfolket. Mange har vært innom mørkerommet. Da Carl I Hagen tenkte ut sine angrep på enslige mødre som snylta og narkomane som burde flyttes langt bort, tenkte han de kanskje først inne på mørkerommet. Siste medieoppslag er fra en bystyredebatt i Arendal, der en Frp representant omtalte flyktninger i svært nedsettende og diskriminerende ordelag. Også disse tankene høres ut som om de kommer fra et svært mørkt mørkerom. Hvitvaskerne var raskt på pletten.

Og vips, hjernen min serverte meg minnene om stundene med min far i mørkerommet. Der svart gjøres til hvitt. For utenfor mørkerommet tar andre i partiet avstand fra slike ytringer. Jeg tror på at de mener det, og at ikke de lyver når de sier det. Men jeg tror på at de nettopp ikke stenger inngangen til mørkerommet, for de vet at der inne sitter det en del velgere.

Jeg mener heller ikke at Frp er et rasistisk parti. Men noen leverer fremdeles film fra det innerste i mørkerommet. Gammeldags film, utgått nesten. Men den finnes der ute og hvis ikke Frps nasjonale ledelse tar et generaloppgjør med disse ytringene, vil de fortsette å levere film.

Uligeløn er en tabersag - ligeløn er en vindersag.

Benny-Andersen.ashx"Ulikelønn er en tapersak", sier Benny Andersen. "Hvis du arbeider med mennesker er det 18% forskjell i lønn fra om du arbeider med teknikk", forteller Benny indignert. "Det er verken rett eller rimligt!" Det er ikke ofte vi har mannlige gjestebloggere, men vi gjør et unntak for Benny Andersen. Han er formann i en kvinnedominert fagforrening i Danmark, Socialpædagogernes Landsforbund, medlem av Danske LO daglige ledelse og hovedbestyrelse og han er president for den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI.

Benny er en engasjert og dyktig fagforeningsleder og vi er svært stolt over å presentere han som vår neste gjesteblogger. God lesning!

 

...........................................................................................................................................

Til daglig er jeg forbundsformand for mere en 38.000 veluddannede socialpædagoger i Danmark. Vi er det man ofte kalder et typisk kvindefag. Det er der nu en del af vores medlemmer, der er lidt trætte af, for på en eller anden måde lyder det ikke helt så fint. Vi har en mellemlang videregående uddannelse og er primært beskæftiget i den offentlige sektor, hvor vi arbejder med de mest udsatte grupper i vort samfund. Blandt andet anbragte børn, kriminelle unge, hjemløse, sindslidende, voksne med udviklingshæmning og andre udsatte grupper.

Idag i 2014 kan jeg konstatere at I moderne velfærdssamfund, som det danske, som det norske og andre stede, accepterer vi uligeløn. Et stort løngab mellem mænd og kvinder.

Jeg kan konstatere at ” den lille forskel er kæmpestor”. Uligeløn mellem mænd og kvinder er et faktum. Og gennem de seneste 20 år har uligelønnen ligget konstant på ca. 18 -20 % i Danmark. Den kvindelige socialpædagog får ca 100 kr. mindre i timen end den mandlige diplomingeniør, der har en tilsvarende uddannelseslængde, og også ansat i den offentlige sektor. Selvom vi afskaffede mande– og kvindelønninger i 1973 og fik en ligelønslov i 1976.

Det er ikke bare urimeligt over for kvinderne. Det er også flovt, at vi som samfund bare accepterer det!

Vi har en lovgivning mod ligeløn som er 30 år gammel. Ikke mange andre lovgivnings-felter har fået lov at ligge stille i 30 år.

Men der er stadig kønsbestemte lønforskelle for lige arbejde og der er kønsbestemte lønforskelle for arbejde, der har samme værdi. Så i 2014 accepterer vi stadig mande og kvindelønninger fremfor ligelønninger. Det er ikke retfærdigt og det er en tabersag - uligeløn.

Løngabet mellem mænd og kvinder er dårligt for hele arbejdsmarkedet og for sammenhængen mellem arbejdsliv og familieliv.

Følgerne er dårlig udnyttelse af arbejdskraften, manglende fleksibilitet på arbejdsmarkedet, risiko for flaskehalse på arbejdsmarkedet og mindre frie valg for både kvinder og mænd i forhold til uddannelse og job. Familierne fastholdes i traditionelle kønsmønstre og kvinder bliver de nye fattige pensionister. Vi bruger ikke hele talentpotentialet hverken på direktørniveau eller i omsorgssektoren.

Uligeløn er som en dårlig spiral der fastholder et kønsopdelt arbejdsmarked, som igen fastholder kønsarbejdsdelingen i hjemmet, som igen fasholder traditionelle kønsroller, som igen fastholder uligeløn. Det er både dumt og uacceptabelt i et moderne samfund – at køn stadig afgør løn.

Et tankeeksperiment. Luk øjnene og tænk hvis vi erstattede kvinder med fx nordmænd og mænd med svenskere. Nej det giver ikke mening at svenskerne skal tjene ca 18 % mere end nordmændene, lige så lidt som kvinder i gennemsnit tjener ca 18 % mindre end mænd. Det er en tabersag.

Mange peger på at det er kvindernes egen skyld. De skal selv gøre noget ved sagen. Det er noget vrøvl. For år tilbage fik kvinderne at vide hvis blot I uddanner jer så vil lønforskellene mellem mænd og kvinder forsvinde. Kvinderne uddanner sig som aldrig før og der sker ikke en dyt med lønnen – løngabet er konstant. Uddannelsesgabet er lukket men løngabet består.

Løngabet mellem mænd og kvinder, der har uddannet sig lige længe er størst for de mellemlange videregående uddannelser. Kvindedominerede fag som mit eget og fx sygeplejesker får absolut mindst ud af deres uddannelser. For tusindvis af kvinder betaler uddannelse sig kun i viden men ikke i penge. En kvinde med en mellemlang videregående uddannelse tjener kun lige nær det samme som en ufaglært mand.

Vi har et moderne ligelønsproblem: ” Fag med mange kvindeligt ansatte aflønnes lavere end fag med mange mandligt ansatte. Mænd der arbejder indenfor tekniske fag aflønnes højere end kvinderne indenfor de omsorgsrelaterede fag og de største lønforskelle er blandt grupper med mellemlange videregående uddannelse. Sådan er det i Danmark, og jeg vil tro at det tilsvarende i Norge.

Indenfor mit eget område - det socialpædagogiske stiller et velfungerede offentligt velfærdssamfund som vores krav til dygtige, engagerede og ikke mindst veluddannede medarbejdere. Det forudsætter en professionel løn. Ligesom det gælder for sygeplejesker, ergoterapeuter og alle de andre omsorgsrelaterede kvindefag.

Socialpædagoger løser en mangfoldighed af opgaver. Det drejer sig om de utilpassede unge, voksne med svære fysiske of psykiske problemer og voksne med misbrugsproblemer blot for at nævne nogle af de områder hvor en socialpædagog gør en forskel. For få uger siden slog en ung mand med svære psykiske problemer to medarbejder ihjel og sidste år mistede en anden kvindelig socialpædagog livet. Arbejde med ansvar for mennesker stiller store krav til medarbejderne.

Og jeg har svært ved at forstå, hvorfor diplomingeniøren som oftest er en mand der arbejder med byggesager og infrastruktur får en væsentlig højere løn end socialpædagogen der arbejder med menneskesager og menneskeskæbner. Arbejdet med teknik er ca. 100 kr. mere værd i timen end arbejdet med menneskeskæbner.

Nogen påstår at kvinderne i den offentlige sektor bare løser opgaverne som familien tidligere tog sig af. Selv vil jeg nødigt tilbage til dengang de åndsvage blev gemt væk bag bondemandens lade. Den offentlige sektor har en central rolle i udviklingen af vort samfund herunder at skabe gode rammer for en privat sektor. At få løst ligelønsproblemet vil være med til at sikre at de velfærdsydelser der leveres af det offentlige er af den højeste kvalitet.

Ligeløn er en vindersag for alle; retfærdigheden, kvinderne, mændene, børnene, det private og det offentlige arbejdsmarked, velfærdssamfundet. Alle er vindere, derfor må politikere, fagforeninger, arbejdsgivere nu gå i samarbejde om en gang for alle at få skabt ligeløn fremfor kvindeløn og mandeløn. Fordi vi kan konstatere, at det ikke ændres af sig selv og diverse lovgivningen. Der skal konkrete politiske initiativer til.

Fra kamptolk til asylsøker. Hent Faiz hjem!

Bilde Det finnes kun et ord som er dekkende - Skam.

Tirsdag 27. mai kl 0030 ble tidligere kamptolk Faizullah Muradi hentet av politiet i en privatbolig i Mandal. I løpet av tolv hektiske timer var han brakt til Roma. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange føler en stor skam på vegne av nasjonen Norge som behandler et menneske på denne måten. Det kan vi godt forstå.

Faizullah, heretter kalt Faiz, ble rekruttert som tolk for de norske styrkene i Afghanistan rett før han fylte 18 år. Hans gode språkkunnskaper og store overblikk gjorde ham til en perfekt tolk. Så fort han hadde fylt 18 valgte Norge å utstyre ham med norsk uniform og skarpladd automatvåpen. Etter relevant trening ble han sendt til fronten for å bidra til beste for de norske styrkene. I løpet av sine to år i aktiv tjeneste var Faiz involvert i de hardeste kampene norske styrker har opplevd i krigen i Afghanistan.

Etter endt tjeneste flyttet han tilbake til sine hjemtrakter i en annen del av Afghanistan. I løpet av kort tid ble han sporet opp av Taliban som truet ham og hans familie på livet. Årsaken til dette er fordi Taliban har utpekt Faiz til landsforræder. Etter samråd med sin familie valgte Faiz å legge ut på flukt. Via Iran og Hellas endte han opp i Italia etter skipsforlis. Faiz var fra dag en helt klar på at hans destinasjon var Norge, men valgte allikevel å stille opp som vitne i italiensk rettsak mot organiserte menneskesmuglere.

Takken for alt dette er at norske myndigheter ikke vil behandle saken til Faiz. Etter en ekspressbehandling vi skjelden har sett makan til av UDI og UNE ble Faiz deportert fra Norge til Italia morgenen 27. mai 2014. Han fikk med seg to sekker med personlige eiendeler, en laptop, en mobil og ca 850 norske kroner til Italia. På kvelden denne dagen ble han satt på gata av italienske myndigheter. Samme kveld gav Justisminister Anders Anundsen (Frp) endelig svar på Karin Andersen (SV) sitt spørsmål. Svaret var at Faiz har blitt behandlet etter lovens krav og at Faiz vil få sitt beskyttelsesbehov prøvd i Italia. Punktum.

Onsdag 28. mai ankommer Faiz Lecce i sør-Italia. Dette er i nærheten av stedet hvor Faiz ankom Italia etter det fatale forliset. Han har fått beskjed at han muligens kan sove på en madrass i en lokal kirke som også vil forsørge han med mat. Bortsett fra dette har han ingen garantier annet enn at han får lov til å søke om beskyttelse. Dersom Italia behandler han etter samme lov som Norge vil han sannsynligvis bli sendt til Hellas hvor situasjonen er enda verre enn i sør-Italia. Det finnes ingen garantier for at Faiz vil ha noe krav på beskyttelse i Hellas og han kan dermed bli sendt tilbake til Afghanistan.

Det er sånn vi i Norge behandler mennesker som har satt sine liv i fare i tjeneste for det norske Forsvaret. Dette er en villet politikk. Heldigvis har V og KrF gått ut på 23 nyhetene tirsdag kveld og gitt klare signaler på at Justisministeren må snu i denne saken. Tidligere har også SV sagt det samme. Mens vi venter på å se om Stortinget kan omgjøre den store urett norske myndigheter har utsatt Faiz for, kan vi allerede nå tenke dypt og grundig på om det er slikt et samfunn vi ønsker å være. I dag føler vi sinne og skam på Norges vegne, men håper vi kan lære av de feil vi som nasjon har begått i denne saken. Uansett er det en klar oppfordring fra oss.

Ta ansvar og hent Faiz hjem.

Anne & Hanne

Maria

Maria Dette er historien om Maria. Om pappaen til Maria. Om en lang kamp som aldri ser ut til å slutte og som kjempes hver dag. En kamp for et likeverdig liv, et liv med selvbestemmelse og deltagelse. Et liv som ditt og mitt.

Maria er 20 år, nesten 21. 1.mai gikk hun i tog sammen med pappaen sin og sammen bar de fanen «Ja til fellesskolen». Det var Maria som ville at de skulle ha en fane om skolen. Maria mener at skolen er viktig. I dag går hun femte året på videregående skole. Hun skal flytte i egen bolig. Livet for Maria er tilsynelatende veldig likt andre ungdommer. Men så er det det heller ikke. Maria er psykisk utviklingshemmet. Når Maria synes at skole er viktig er det fordi hun liker skolen. Men hun savner en del ting. Felleskap og tilhørighet med alle de andre f.eks. Gjennom hele skolegangen har Maria vært i en spesielt tilrettelagt skole for barn med ulike utviklingshemminger. Skolen har vært lokalisert sammen med den ene barneskolen, men har likevel vært adskilt. Hun har ikke tilhørt en ordinær klasse. Alt har vært spesielt tilrettelagt for henne. Når hun nå går på videregående har hun ingen omgang med andre ungdommer på skolen utenom sin egen spesial klasse. Ingen turer, ikke noe sosialt som kunne gitt Maria en opplevelse av å tilhøre et skolefelleskap. Hennes verden er svært segregert. Og selv om Maria selv vil at det skal være annerledes er det få av de som bestemmer som lytter til Maria.

Det er svært vanlig at barn med en psykisk utviklingshemming får et skoletilbud i en spesialgruppe eller skole. Årsaken til det er at skolen opplever det som for faglig krevende å skape et tilrettelagt faglig skoletilbud i en ordinær skole eller klasse. For å forsvare et slikt spesialtilbud må tilbudet faglig sett være langt bedre og tilpasset den enkeltes elev forutsetninger og utviklingsmuligheter. Men spesialklasser kan også forsterke opplevelsen av utenforskap og ensomhet.

Faglig sett er det like krevende å ivareta kravene til tilrettelagt undervisningstilbud i spesialskoler som ordinære skoletilbud. All undervisning krever høy kompetanse og i tillegg kreves en tverrfaglig kompetanse som ivaretar de ulike barns behov for læring både sosialt og faglig. Mens skolen for øvrig har et svært høyt fokus på resultater og måloppnåelse for å øke kvaliteten i skolen, er det forbausende taust rundt kvaliteten på skoletilbudene for barn med særlige behov. De har verken de samme sterke pressgruppene eller allmenhetens oppmerksomhet. Men det burde vært et sterkt og høyt fokus for enhver kommune å sørge for høy og tverrfaglig kompetanse i tilbudet til barn med særlig behov for tilrettelegging. Med jevne mellomrom må politikere og skoleledere vurdere nøye om tilbudet som finnes i kommunene innehar den kvaliteten. Men hvis skoletilbudet er organisert på en slik måte at det foregår i en spesialgruppe eller skole må man også til enhver tid vurdere om tilbudet faglig sett kan forsvares som et bedre tilbud enn hva en faglig robust nærskole kunne gitt med tilstrekkelig ressurser.

Prinsippet om at alle barn skal få gå på nærskolen sin handler om at barn skal få tilhøre et felleskap og være del av og deltagende i lokalsamfunnet sitt. Det handler om identitet. Barn med utviklingshemming er ikke unntatt dette prinsippet. En skole med tilstrekkelig ressurser og større tverrfaglighet ville vært robust nok til å ivareta flere barn og sørget for en sterkere inkludering og forankring i nærskolen og barnfelleskap. Kanskje spesialskolene ikke hadde vært nødvendige da, samtidig er det en spennende tanke å ha en nærskole så proppfull av kompetanse at den ville kunne møte alle barn. En riktig felleskole. Det kunne utvilsomt komme alle elever til gode. Hadde vi også lagt grunnlaget for et rausere felleskap da? Handler dette vel så mye om vår vilje til å utvikle fellesskolen til en skole der alle kan delta og bli møtt på de behov de har for læring og utvikling?

Pappaen til Maria har ikke bare kjempet for at Maria skulle få være mer integrert på skolen, tilhøre en klasse, være sammen med funksjonsfriske. Da Mandal kommune skulle planlegge nye kommunale boliger for utviklingshemmede kjempet han for at Maria skulle få bo sentrumsnært slik at hun fikk kort vei til byens fasiliteter, kunne bruke sykkelen som hun er så glad i og få bo i et mest mulig ordinært bomiljø. Mandal kommune ville samle boliger både til rusmisbrukere, psykisk utviklingshemmede og psykisk psyke på samme sted. Pappaen til Maria kalte det en getto, en farlig getto. Det var mange foreldre som gav uttrykk for at de var enig med pappaen til Maria, men det har allerede vært en lang kamp for mange av disse foreldrene. Det er krevende. Pappaen til Maria fortsatte å kjempe. For Maria. For hennes rett til å bli integrert og klare seg best mulig alene. Og for hennes rett til å ha et hjem, ikke bare en bolig. Et pappahjerte gir ikke opp. Han kjemper fortsatt. For at Maria skal få eie sin egen bolig og bo i et hjem i et bomiljø der hun er integrert. Han kjenner Marias stemme og vet hva hun ønsker.

Dette er historien om Maria og om en lang kamp for å bli hørt. Maria har en egen stemme. Derfor ville hun gå i tog for fellesskolen. For for Maria betyr fellesskolen at alle får gå på den samme skolen. For Maria er det fint å være sammen med andre. Maria vil bo nær byen, så hun kan sykle. Det handler om Marias stemme. Derfor gikk Maria og pappaen hennes i tog. Hun var kledd i rødt og var feststemt og hun var stolt.

Jeg gikk bak og lurte på om jeg var stolt. Om jeg virkelig var stolt over et samfunn hvor Marias medbestemmelse og rett til et liv i felleskap var noe Maria selv måtte gå i tog for. Men Maria og pappaen hennes gikk der fremme og løftet med stolthet fanen. Pappaen holdt Maria i hånda med den ene hånda og fanen i den andre. Og alle som så dem så at han var stolt over henne. Jeg tenkte at vi som lokalsamfunn har mye å være stolt over når vi har Maria. Jeg går gjerne under samme fane som Maria.

Anne & Hanne

"Et land har ingen venner, kun interesser"

dalaiOm ikke lenge kommer Dalai Lama på besøk til Norge. En mektig åndelig leder, fulgt av mange. Den stille mannen som representere det undertrykte tibetanske folket som Kina forsøker å tie i hjel. Og Kina kan kunsten å tie folk i hjel. Om ikke det nytter har de saktens andre metoder for å tvinge folk i kne. Økonomiske sanksjoner for eksempel. Jeg kan ikke så mye om utenrikspolitikk, det innrømmer jeg glatt. Og jeg kan forstå at det sannsynligvis er informasjon i saken jeg verken skal eller kan ha tilgang til og at de som har full oversikt befinner seg på departementsnivå. Men når alt er sagt om hvor komplisert det er, så må det alikevel være noe som er enkelt.

Jeg har store problemer med å forstå tausheten fra våre politiske ledere. Eller det vil si. Jeg forstår den så altfor godt, men jeg liker det ikke.

Jeg har brukt tid på å fordøye det tidlige utenriksminister, Jonas Gahr Støre formidlet i sin bok. Nemlig at vi snakker med alle fordi dialog er det beste og eneste verktøyet vi har. Nå er jo selvsagt noe av problemet at vi ikke får dialog med Kina hvis vi har dialog med Tibet via Dalai Lama. Jeg leste boka til Jonas med stor interesse av flere grunner. En av dem var fordi jeg kan fint lite om utenrikspolitikk og fordi det var et gløtt inn i den verden, den andre var fordi jeg var oppriktig interessert i å forstå begrunnelsen bak hvorfor Jonas hadde så tro på dialog. Dialog er en linje som har preget norsk representasjon i flere områder av verden. Derfor har vi egnet oss som forhandlere eller fasilitatorer til ulike prosesser. Jonas sine tanker om det å sitte sammen med brutale ledere, diktatorer og ledere for nettverks som utøver terrorisme og vold, viser at det var bevisste valg. Ikke for å vise at vi bifalt politikken de fører, men for å vise respekt for dialogen. Dialogen har nemlig spiren i seg til å skape endring og bevegelse.

Det forundrer derfor nå at vi ikke kan ta i mot Dalai Lama. En mann som verken kaster bomber eller sulteforer landet sitt mens han velter seg i rikdom. Så vet jeg at dette, som altfor mye annet, handler om penger. Moral har fått en altfor liten plass i vurderingen. Vi kaller det realpolitikk og har en pragmatisk holdning til det. De økonomiske interessene til Norge er store i Kina. Dalai Lama og et undertrykt folk i Tibet har så lite å tilby på forhandlingsbordet i en slik sammenheng. Så vi legger ansiktet i pene folder og legger hendene bak ryggen mens vi krysser de fingerer vi kan i lyvekryss og legger oss langflat for Kina. Kinas klare anmodning er å ignorere Dalai Lama, belønningen er dialog. På det viset tar Kina dialogen som gissel, og gir oss et slag under beltestedet. Vår tro på dialogen blir latterliggjort og harselert med når Kina rasler med sedlene og beviser for oss at våre prinsipper ikke strekker lenger enn lommeboka.

« Et land har ikke venner, bare interesser», mumles det fra sidelinjen. Mot penger må selv et av de rikeste landene i verden falle. Er det så enkelt? Det må da fortsatt være noe som er rett og riktig? En moralsk kompassnål som staker ut kurs i de vanskelige avgjørelsene og som gjør oss i stand til å tåle å bære den kostnaden det er å stå for noe selv om den ikke begunstiger oss økonomisk. Denne saken har på alvor vist oss at det er riktig det som sies, at et land kun har interesser. Våre interesser er åpenbart økonomiske. Når jeg kjenner etter kjennes ikke det så godt. Å være et av verdens rikeste land, et av verdens beste land og bo i, lottokopongen og å være så fullstendig prinsippløs og kynisk. Det føles som en ansvarsfraskrivelse vi som har det så godt, ikke kan tillate oss. Den dagen menneskerettigheter og undertryktes rettigheter ikke er noe vi som land er villig til å ta oss tid til og lytte til, er en virkelig svart dag. Det er kanskje den dagen vi glemte vårt ansvar  for dem som strever mer og som trenger vår oppmerksomhet og vårt fokus. Det er kanskje den dagen vi mistet solidariteten og troen på dialogen.

Jeg tror på at politikk ikke kun skal styres av økonomiske hensyn. Jeg tror at det finnes beslutninger som handler om rett og riktig. Om moral og om rettferdighet. Så har jeg forståelse for at vi kan være uenig i hva som er rett og riktig. I denne saken foreligger det ingen moralsk uenighet. Det foreligger en uenighet om hvilke hensyn som skal prioriteres. Vi har en regjering som velger økonomiske hensyn over moralske. Så vi avviser en fredsprisvinner vi tidligere har hyllet, ikke fordi vi er uenig med han eller ikke vil lytte til han, men fordi mektige Kina vil det. Vi går fra å være et uavhengig land som kan ha dialog med alle, til å være til salgs for høystbydene .

Heldigvis er det ikke så mange flere land av samme kaliber som Kina som kan kjøpe vår dialog.

Anne & Hanne

 

 

 

 

Funklende mulighet

Illustrasjonsfoto. Ski kommune Hva om Kulturskolen er en funklende mulighet som bare ligger der og venter på å tas i bruk, til å utnyttes til sitt potensiale. Hva om den er en av nøklene som kan brukes til å bryte med levekårsmønstrene i landsdelen.

Kulturløftet, som feiret sitt 10 års jubileum for et par uker siden, var et sånt løft som skulle bidra til at sånne som meg, ikke- skolerte -kunst nytere skulle få flere muligheter til å bli berørt og beriket. Det var en anerkjennelse av at kultur i stor grad bidro til utvikling av folks liv, bidro til sosial utjevning, inkludering og deltagelse. Selvsagt også en anerkjennelse av kulturens egenverdi og iboende frittstående skape- og virketrang.

Det var ikke helt gitt at jeg skulle bli så glad i ulike kunstarter. Men mammas fjerne fetter er en meget anerkjent preformance kunstner. Familien min syntes i grunnen i lang tid at det han drev med var renspikka galskap og i ren sympati stilte de opp på utstillinger og preformancer. Så også jeg. Forskjellen var at jeg ble bergtatt. Lindesnes fostret også en vidunderlig verdenskjent fiolinist, et langt steinkast fra hvor jeg vokste opp. Nysgjerrig stilte jeg opp på en av konsertene hennes, og der og da var jeg solgt. Bergtatt lyttet jeg og hun spilte slik at det nesten var som hun pirket i sjela mi.

Jeg var heldig og kunsten krysset min vei. Men hvordan kan vi gjøre kultur mer tilgjengelig for barn. Hvorfor er det viktig? Kulturen gir mulighet til å finne uttrykk for følelser og tanker, gir mulighet for personlig utvikling og åpner døren til klassereiser og nye uttrykk.

Kulturskolen er for mange barn i dag den døra inn i kulturens magiske verden. Hver torsdag blir jeg minnet om det. Da følger jeg datteren min på kulturskolen i Buen kulturhus. I alle rom utøves kultur av barn og unge. Når man går gjennom korridorene skiftes uttrykket i kunstformen og man går gjennom mange ulike uttrykk. Barn får utforske sine evner og talenter, opplever å øve og øve for så å mestre å beherske. Ikke bare blir de kjent med sin kunstform, de blir også kjent med seg selv.

Man kan selvsagt si sånt om de fleste aktiviteter som finnes for barn. Målet er utvikling, begeistring og økt kunnskap. Men kulturskolen er spesiell for den er kommunal. Ikke bare det, den er lovfestet.

Målet med kulturskolen er for det første et dannelsesmål om at kulturskolen skal bidra til utvikling av skapende evner og identitet hos elever. For det andre har det et breddemål om at kulturskolen skal bidra til at alle barn skal få oppfylt sin rett til deltakelse i kunstnerisk virksomhet. Denne retten er nedfelt i FNs barnekonvensjon. For det tredje skal kulturskolen bidra til at barn med særlige begavelser skal få mulighet til å utvikle sine kunstneriske talenter. En fjerde politisk forventning er at de skal fungere som kulturfaglige ressurssentre i det lokale skole- og kulturlivet. Om ikke det var nok nevnes også kulturskolen eksplisitt i stortingsmelding «Nasjonal strategi for å utjevne helseforskjeller» (Helse- og omsorgsdepartementet 2007) Der unger fra ulike sosiale lag møtes er det en omforent forståelse om at en sosial utjevning kan finne sted gjennom en felles dannelsesprosess . Kulturskolen kan, i tillegg til å representere et iboende gode om å la barn og unge få utøve kunst, ha en sosialt utjevnende funksjon.   God sosial utjevningspolitikk er god helsepolitikk.

Kulturskolen har altså svært brede målsetninger, sannsynligvis ganske umulig å favne alt. Men jeg tenker at essensen ligger i det at kulturskolen skal kunne bidra til å utvikle barns iboende skapende evner helt uavhengig av hva eller hvor du kommer fra, og derfra bidra til et mer inkluderende og raust samfunn.

Men forskning har vist oss (Agderforskning prosjektrapport 5/2012) at foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn har betydning for hvorvidt barn deltar i kulturskolen eller ei. Noen vil påstå at det er borgerskapets barn som er kulturskolens barn (Gustavsen og Hjembrekke 2009) Hvis det er slik så vil jeg påstå at kulturskolen mislykkes i sin viktigste målsetning, nemlig å gi barn like muligheter og bidra til dannelse i et sosialt utjevningsperspektiv.

Det listes opp ulike grunner til at det er middelklassen, eller borgerskapets barn, som har plass ved kulturskolen. Tilbudet oppleves for dyrt, det er liten bredde i tilbudene noe som øker terskelen for deltagelse, ventelister som gjør at skolen ikke aktivt rekrutterer fra ulike lag, og middelklassen som selv sender sine barn i kulturskolen.

Årsakene er altså sammensatte. Men kulturskolen er en arena og en inngangsport til en viktig samfunnsarena som ikke bare burde vært forbeholdt borgerskapet eller middelklassen. Min egen reise inn i kulturen og kunsten var på ingen måte en styrt reise, det var en reise i tilfeldighet. Det fantes ingen kulturskolen som kunne lære meg å spille fiolin etter at jeg lot meg begeistre til tårer av Ragin Venk-Wolff. I dag er det det. I dag er det kort vei mellom de utøvende kunstnerene og barna, i kulturskolen. Ofte er kulturskolene en ressurs for skoler. En drivende kraft som utvikler nye talenter som kan berike oss, men som viktigst av alt gir barn mulighet til å få kjennskap til og gledes ved å skape kultur. Det er få som kan vite hva som bor i et barn får det har fått prøvd sine muligheter og blitt kjent med den verden som kan ta det videre. Det er ikke bare borgerskapets barn som skulle fått den muligheten.

I noen deler av landet er den største utfordringen at vi ikke ser ut til å klare å bryte med gamle mønster. Lav utdanning og lav likestilling går i arv. Hvis kulturskolen hadde klart å være et mer allment tilbud, et sted hvor barn fra alle lag møttes, ville det kunne bidratt til mer sosial utjevning. Kunne dannelsesaspektet i kulturskolen bidratt til å utvide barns horisonter og bryte etablerte mønster? Jo flere erfaringer og opplevelser vi kan tilføre et barn jo mer sannsynlig er det at det kan våge å tenke annerledes og bryte med tradisjoner og etablerte mønster. Jo mer vi kan åpne verden for et barn, jo større mulighet er det for at det vil favne den. Kan kulturskolen i større grad favne den målsetningen gitt i stortingsmeldingen om et utjevningsmandat? Ville det kunne bidratt til endrede levekår i landsdelen?

Når andelen barn fra fattige familier økes, kunne gratis tilbud fra kulturskolen bidratt både til at disse barna fikk økt deltagelse og muligheten til å bryte sosiale mønster. Kan kultur bidra til mer inkludering?

Utfordringen vil likevel være hvordan man rekrutterer barna til kulturskolen. Det vil kreve en helt annen satsning på tilbudet og en anerkjennelse av kulturskolen som et viktig virkemiddel for deltagelse og inkludering. Forskningen fra Agderforskning viser også at redusert foreldrebetaling har lav effekt, men målrettede subsidierte/gratis tilbud har. Det øker deltagelsen i kulturskolen og det øker også andelen barn fra ulike sosiale lag.

Jeg kan ikke fri meg fra tanken at her har vi et kommunalt tilbud vi selv rår over, samtidig som vi bekymrer oss over at konsekvensen av fattigdom er at barn ekskluderes fra aktiviteter og deltagelse. Ligger ikke bare kulturskolen her og funkler som en ubrukt mulighet som en uslepen diamant, klar til å ta i mot skapende og utforskende barn?

Hva om det neste kulturløftet hadde handlet om ikke bare å lovfeste et kulturskoletilbud, men å gjøre 100% tilgjengelig?

Vi har mange talentfulle unger i dette landet, de langt færreste vil ha kunst som sitt levebrød som voksen. Men de vil kanskje oppleve kulturskolen som et sted hvor de fikk bli bedre kjent med seg selv og fikk møte kulturen og kunsten slik at de lot seg berike av den resten av livet.

Anne & Hanne

Navigering i gråsoner

ida2Ida Skjerve er utdannet barnevernpedagog og har jobbet som saksbehandler i barnevernet siden 2008. Hun bor sammen med mann og to små barn og sjonglerer tiden sin mellom jobb, familie og politiske møter i partiet Venstre. Hun er aldri stille, selv de gangene hun har forsøkt å være stille har det ikke gått. Det er vi veldig glad for. Ida leverer her et modig og ærlig innlegg om det å ha verdens vanskligste jobb.  Tusen takk!

.................................................................................................................

Jeg er saksbehandler i barneverntjenesten. Verdens beste jobb, og verdens verste jobb. Jeg møter barn og deres familier når ting er vanskelig for dem. Hele arbeidshverdagen min består av å møte mennesker som på en eller annen måte har det vanskelig, eller trenger hjelp til å skape noe bedre for barna sine. Noen ganger er det sånn at de jeg skal hjelpe egentlig ikke vil ha hjelp eller tenker de trenger hjelp. Det er heller ikke alltid de jeg møter er midt oppe i en krise, eller at alt er vanskelig - men fellestrekket til dem jeg møter er at noe er ugreit for barna deres og at enten noen andre eller dem selv har sett det og gitt beskjed. Ofte er det også sånn at foreldrene selv ønsker hjelp, fordi de selv opplever at oppgaven de bærer er for vanskelig for dem alene.

Noen ganger jobber jeg i et 1/2-års perspektiv, noen ganger 1 år og noen ganger 5 år eller lenger. Noen ganger jobber jeg i et generasjonsperspektiv, et slags 100-årsperspektiv. Målet med mitt arbeid er å sikre barn og deres fremtid. Jeg møter uendelig av typer situasjoner og problemstillinger, vurderer dem og sier noe om hva barna trenger for å få det bedre nå og for fremtiden. Hjelp fra barneverntjenesten kan være alt mulig, det kan være å snakke med barna og foreldrene, gi dem veiledning, følge ekstra godt med i det som skjer rundt familien og noen få ganger er det å flytte barna ut av familien. Det å flytte barn ut av familien er udiskutabelt det vi i barnevernet får mest kritikk for å gjøre, og for ikke å gjøre. Det er også det som er tyngst med jobben min, både det å konkludere, formidle, flytte og følge opp både barn og foreldre.

For at jeg skal kunne gjøre jobben min, er jeg avhengig av et overblikk over barnas situasjon. For å få et overblikk er jeg som regel avhengig av et "innenfrablikk", det handler om folks egen historie og deres egne opplevelser. Både foreldrenes historier og barnas historier. Det krever at jeg er åpen for å ta i mot de historiene og opplevelsene og at jeg klarer å legge til rette for at den som skal fortelle opplever en tillit til meg. Tillit som jeg noen ganger må bryte ved å si "barnet ditt kan ikke bo hjemme, det går ikke lenger". Muligheten for at tillit blir brutt er det som gjør at foreldre som kommer til sitt første møte med meg ofte er livredde. Kanskje er de livredde fordi de har med seg vonde historier selv, eller kjenner noen som har en vond historie eller aner at den historien de selv bærer på kan få fatale konsekvenser. Kanskje er de livredde fordi de tror at det er alt barnevernet gjør; å flytte barn vekk fra foreldrene.

Noen barn tar en sjans og forteller hvordan de har det, hva som skjer hjemme når ingen ser, hva de voksne sier og gjør som gjør at de får helt kaos inni hodet sitt. Noen barn vil ikke si noen ting, kanskje fordi de voksne har sagt at de må flytte til fremmede mennesker hvis de snakker og kanskje fordi de rett og slett ikke synes voksne er noe som er trygt. Felles for barna er at det er mye som står på spill for dem når de snakker med meg. De barna jeg møter er helt avhengig av at jeg tror på det de sier, og at jeg klarer å forstå det de sier og hvorfor de sier det. De barna jeg møter i jobben min risikerer at jeg ikke klarer å hjelpe dem. De barna jeg hjelper ut av en åpenbar uholdbar situasjon skal også bære konsekvensen av de valgene jeg og mine kollegaer tar, for resten av sitt liv.

Barnevernet vårt får aller mest kritikk for å ikke gjøre noe, spesielt når barn blir drept av foreldrene sine eller at barn utsettes for ting som får oss til å gråte, rase, brekke oss eller slutte å puste noen sekunder. Den kritikken er velfortjent, ferdig med det. Det er gjerne de yngste barna som oftest utsettes for de tingene flesteparten av oss ikke makter å tenke på eller forholde seg til. De barna som ikke snakker. De barna som er så gode til å tilpasse seg, fordi vi som mennesker er laget sånn. De fleste voksenpersoner som møter disse barna kunne ikke kunne drømt om at akkurat de barna ble utsatt for forferdelige ting. Det er først når disse barna ikke lenger klarer å ligne på alle andre barn at de møter meg eller en av mine kollegaer.

Heldigvis, kan vi trøste oss med, er det ikke sånn at det går dårlig for alle som har opplevd en vanskelig barndom. Men blant dem som strever mest i voksenlivet er det en overvekt av mennesker som har opplevd en vanskelig oppvekst. Det er et resultat av et biologisk lotteri og gjerne helt tilfeldige møter mellom mennesker. Og jeg, som er saksbehandler, er ansatt for å vurdere hvem det er som har en stor sannsynllighet til å falle utenfor. Oppgaven min er å navigere i gråsoner - jeg baserer meg på et samspill av opplevelser, historier, opplysninger, teori og praktisk kunnskap. Det ansvaret kan jeg ikke ta alene. Alle skjønner at det ikke er forsvarlig at ett menneske gjør en vurdering av et annet menneskes fremtidsutstikter alene. Dessverre er det sånn for mange barn i landet at saksbehandlere står, ikke helt alene - men alene i for stor grad, i vurderingene sine. Vi må være enige om at det ikke er greit for verken de som skal vurderes, eller de som skal vurdere.

Jeg, som bare er saksbehandler har ikke mulighet til å gjøre noe med at situasjonen i barnevernet er som den er. Jeg har nok med å holde tunga rett i munnen og min egen sjel under kontroll - for noen ganger gjør jobben min at hodet mitt snurrer rundt. De fleste som har hatt samme jobb som meg har opplevd at det har blitt for mange historier, eller at historiene kanskje har lignet for mye på ens egen historie. Livet vårt, som går opp og ned og rundt om kring, kan også gjøre at det noen ganger føles ut som all huden er borte i møtet med jobben og de historiene og opplevelsene som skal bæres der. Det er ikke sånn at vi tåler mer og mer, etterhvert som tiden går. Vi må lære oss å passe bedre og bedre på oss selv, samtidig som vi ikke fjerner oss helt følelsesmessig og ikke lenger klarer å skape tilliten eller de møtene som hjelper barna. Balansen mellom innsatsen for å redde de barna jeg møter, og ivaretakelsen av meg selv og mine egne krever all min eneregi og alt mitt fokus. Jeg er prisgitt en barnevernleder og et system som både gir meg god opplæring, veiledning og rammebetingelser som er realistiske for å kunne gjennomføre oppgaven min. De barna jeg skal hjelpe er prisgitt at både fokuset til barneverntjenesten der de bor er riktig og at de møter noen de får tillit til, slik at de tør å vise hva de trenger hjelp til.

Som saksbehandler håper jeg at alle barn i hele Norge kan få sin egen "drømmebarnevernleder". En barnevernleder som klarer å realitetsorientere politikere om hva det er behov for både i egen tjeneste og i de forebyggende tjenestene, og som klarer å styre ressursene på en måte som sikrer barn nødvendig hjelp og beskyttelse. Det er en som "går i krigen" for faget og for folka sine, slik at de barna som trenger barneverntjenesten får god hjelp når de trenger det. En "drømmebarnevernleder" er en som sier til staten (når det trengs): nei, dette er ikke et godt nok tilbud til dette barnet, finn noe som passer - faglig sett - selv om budsjettet deres ryker. En som hele tiden tenker "hvis vi ikke klarer å holde budsjettet vårt, skal det være av en faglig grunn jeg kan stå for til min død", og som holder saksbehandlerne sine i ørene så de klarer å fokusere på det som gjør aller mest vondt å fokusere på. Drømmebarnevernlederen ser politikerne sine inn i øynene når de vil vedta budsjett for barneverntjenesten som ikke har rot i virkeligheten og sier: dere må gjerne vedta dette budsjettet, men da må dere finne dere en annen barnevernleder - faget mitt er ikke til salgs. Og når noen roper "hva er det dere driver med?", svarer drømmebarnevernlederen "Takk for at du sier ifra! Vi trenger drahjelp, både til å se hva vi driver med og forklare politikere hva vi trenger".

Jeg mener ikke at alle barnevernbudsjetter skal basere seg på blankosjekkprinsippet. Jeg ønsker meg aller mest at kommunepolitikere skal tørre å løfte blikket og se, og mene noe om hvilke barn som skal få hjelp av barnevernet de styrer over. Politikerne må tørre å kunne ta konsekvensen av hvordan det er å ha min jobb, for at jeg skal klare å ha denne jobben i mange år. Politikere må tørre å si: "vi trenger å lære mer, du må snakke helt til vi forstår - bare ta den tida du trenger, og ikke spar oss for detaljene. Vi tåler å gråte av det du sier og vi tåler at du viser oss alt - gi oss mer enn tallene, det er nødvendig". Da vil de skjønne hva barnevern handler om i den store sammenhengen; at en del av de barna som har det forferdelig når de er små, ofte er de samme som trenger en haug med hjelp når de blir voksne. At barnevern handler om å løfte barn og fremtidige voksne ut av en utvikling som, både nå og på sikt, har store omkostninger for både enkeltindividene og storsamfunnet.

Engasjementet fra bestemors kjøkken

2013-02-18 13.37.09

Bestemors kjøkken lukter kaffe og eggost. Det er sparsommelig innredet, men med nok stoler til alle som vil sitte. Det har aldri vært helt fullt her,det har vært plass til alle som vil. Det er rundt kjøkkenbordet og over bestemors hjemmelagede brød alle diskusjonene, alle verdensproblemer og alle kommentarene til hverdagen har vært delt. Og nå sitter vi fire generasjoner rundt kjøkkenbordet og jeg blir minnet om at jeg befinner meg i en linje av svært sterke kvinnelige personligheter. Det er arven jeg nå gir videre til min datter. Vi er aldri mer rotfestet i fortid og fremtid som her på bestemors kjøkken.

Det er sikkert mange som har eller har hatt en slik bestemor som har holdt identiteten din og som har vært nøkkelen til å forstå hvem du er. Hun som holder historien levende og med visdom og omsorg har gitt deg mulighet til å finne nye veier uten og miste din historie. Men min historien om bestemor er for meg historien om kvinnekamp og feminisme, vilje, mot og utvikling. Hun ville fnyst over mine refleksjoner og har aldri tatt ordet feminisme i sin munn og aldri vil hun se på seg selv på en kvinneforkjemper. Men hennes engasjement er en del av det bilde som har ført til at kvinner i dag har andre muligheter enn de hun hadde. Da er det ekstra artig at hun er født på selveste kvinnedagen 8.mars

Bestemor viste seg å være en kvinne med mange talenter, og hun var modig og kastet seg ut i oppgaver som de fleste kvinner ikke fikk delta i. Jeg liker å tro at det ble et slikt liv fordi hun valgte det selv. Bestemor var en av de få kvinnene som var den aktive gårdbrukeren, mens mannen hadde annet arbeid. Gårdsdrift var stort sett noe kvinner på den tiden deltok i, men Bestemor drev gården. Med dyr og skog. Så kjørte hun taxi.  Hun rett og slett likte å kjøre bil.  Hun bygget hus og hytter. Noen ganger tror jeg hun gjorde det fordi hun faktisk mente hun gjorde det best. Bygge, skape, forvalte. Det virker som viktige stikkord for livet hennes. Og en enorm dose tro på seg selv og egne ferdigheter.

I 1971 intervjuet magasiner «Aktuelt» Bestemor. De intervjuet henne om dagliglivet på gården hennes Nerstøl. Det er en nydelig billedserie som viser bestemor som gårdsbruker, som jeger, som vedhogger, som telefonist. Jeg tror at det på den tiden var ganske oppsiktsvekkende at kvinnen drev gården og tilhørende herlighet alene, mens mannen jobbet annet sted. Det er et herlig avsnitt i reportasjen hvor bestemor ramser opp alt hun driver med:

« hun rekker mye mer enn å være jordbruker, husdyrholder, tømmerhogger, sagarbeider, fisker og jeger. Hun har i tillegg vært fjøsrøkervikar for to andre fjøs, medlem av bygningsrådet i Hægebostad, kontaktperson for økonomisk kartverk, bygget hytta på fjellet, kjører snøplog med en gammel militærbil, reparer motorer, spikker tresko, maler rosemaling og er sentralbordame i sivilforsvaret»

2012-12-26 14.00.59

Bestemors engasjement førte henne ut i tøffe diskusjoner om forvaltningen av naturen og jakt. Det er ingen overdrivelse og si at det for mennene var i overkant brysomt at en kvinne utfordret dem på deres enemerker. Kvinner jaktet ikke og hadde hvertfall fint lite de skulle sagt om hvordan eller hva som skulle jaktes på. For bestemor tror jeg aldri det var et spørsmål om politikk eller å vinne terreng for kvinner. Det var bare et spørsmål om å ha en viktig sak som var riktig. Og om å ikke la seg avfeie. Et oppriktig, brennende og, for henne, livsviktig engasjement for den naturen som fantes utenfor stuedøra hennes. Det fantes ingen god grunn for henne for at hun ikke skulle få lov å heve røsten sin og si sin mening, eller viktigere, bli hørt å få gjennomslag.

Jeg mener hennes ukuelige vilje, engasjement og pågangsmot har preget oss som har kommet etter. På  forbilledlig vis gjorde hun det tydelig at det hele handlet om hardt arbeid, vilje og engasjement, ikke kjønn. Vi er mange som har tatt med oss den visdommen etter henne.

Bestemors sitt engasjement var og er likevel det de fleste vil beskrive som sterkt. Det ble både hvisket og ropt på kjøkkenet hennes, det var høyt under taket og lov å ta plass og heve røsten. Det ble aldri lagt noen ting mellom. Var du flink fikk du klar melding, gjorde du feil fikk du like klar melding. Jeg husker likevel mest latter på kjøkkenet, og er det fortsatt. Bestemor er en typisk gårdskvinne fra de indre bygder, muligens med et litt sterkere engasjement og en litt tydeligere stemme. Hennes beste venninne var likevel fra Stavangers overklasse. Sonja var byjente og operasanger. Tilfeldighetene gjorde det slik at bilen til Sonja fant det for godt å stoppe i nærheten av gården til bestemor. Av en eller annen grunn fant disse motpolene hverandre. To kvinner som tok sin plass og krevde det med den største selvfølgelighet. I hver sin verden var de sterke kvinnepersonligheter som formet sine omgivelser. Er det ikke rart hvordan vi finner hverandre?

Vi som er etterkommere av Bestemor, vi bærer muligens med oss en ubevisst styrke og en vilje til å følge engasjementet vårt. Jeg var i en alder av 19 før jeg reflekterte over kjønnsroller og skjev fordeling av makt mellom kvinner og menn. I min linje av sterke kvinne var det  en utfordring jeg ikke tidligere hadde møtt. Var ikke engasjement og talent nok?. Det var et lite sjokk og møte resten av verden. Der fantes det kvinner som aldri hadde deltatt i en eneste samfunnskritisk diskusjon. Helt utenkelig sett fra min verden på bestemors kjøkken.

På bestemorskjøkken samles trådene. Jeg lener meg tilbake og nyter de høylytte diskusjonene, engasjementet, kraftfulle argumentene som i sitt crescendo avløses av latter. Det er ikke uten grunn at veldig mange vært involvert i politikk i familien, mer spesielt er det sikkert at vi spenner over hele det politiske kartet. Det er rom for alle meninger på bestemors kjøkken. Her har det vært predikanter, politikere, klokkere, fanter og rikfolk. De har fått servert just det samme alle sammen. Grovt brød med eggost. 

Det er arven jeg bærer videre. At det egentlig ikke er forskjell på folk. Alle behandles med  respekt og forventninger. Ingen skal stå i veien for engasjement ditt, din stemme er like viktig som andres. Bestemorkjøkkenet handler om alt dette, engasjement, mot og vilje, likeverdighet og troverdighet. Det ligger en enorm raushet i dette. Mange kan snakke om det, men det er over brød og eggost du skjønner åssen det virker. 

 På Bestemors kjøkken lærte jeg at kvinner kan og når de vil får de det til!

Likestillingsintegrering – framtida for Agderfylkene?

imagesVår neste gjesteblogger har skrevet for oss tidligere. Vi er veldig glad for å ønske henne velkommen tilbake! Helle Ingeborg Mellingen har en Ph.d i tverrfaglig kjønnsforskning fra Fakultet for humaniora og pedagogikk ved Universitetet i Agder, og jobber nå som prosjektleder for Likestilling som regional kraft, som er det andre prosjektet i Agderfylkenes 10-årssatsing for likestilling.

.....................................................................................................

Det er spennende tider for likestillingsarbeidet på Agder. Siden likestillingsindeksen ble publisert for første gang rundt årtusenskiftet, har politikerne i de to Sørlandsfylkene sakte, men sikkert tatt innover seg at dette er et felt som landsdelen må løfte seg på. I 2008 kom 10-årssatsingen for likestilling på Agder, med prosjektet Fritt valg som rettet seg mot barn og ungdom. Omtrent samtidig ble Senter for likestilling ved Universitetet i Agder opprettet. Mange har fått økt sin kunnskap og sin kompetanse gjennom deltakelse i ulike prosjekter, og gjennom kurs og seminarer som har blitt avholdt. Mange gode prosjekter er i gang, og resultatene begynner å komme.

Men vi må videre! Og da er det gøy å få lov til å jobbe med noen av regionens toppolitikere, som nå ser at dersom regionen skal løfte seg enda et par hakk – så er likestillingspolitikk faktisk nøkkelen. Regionplan Agder 2020 er vårt overordnede styringsdokument, og selv om det nok høres kjedelig ut for mange, så skjer det en endring i måten å tenke på. Likestillingsarbeidet skal få en samlende struktur og et felles løft i landsdelen vår. Gode prosjekter skal løftes fram, og vi skal bruke dem som eksempler til etterfølgelse.

Politisk samordningsgruppe for Regionplan Agder 2020, består av toppolitikere (ordførere) som representerer alle Agders bo- og arbeidsregioner, de to største byene i regionen og de to fylkene. De har fått i oppdrag å følge opp denne planen ved å samordne Agders politikk på de områdene som planen har prioritert. De tar regionens utfordringer på alvor, og de bestemte seg tidlig for at alle regionens satsinger skal ha som formål å bedre likestilling og levekår på Agder. Både skole- og veipolitikk skal samordnes fordi man forventer at det skal gi bedre levekår og mer likestilling i landsdelen vår. Det er rett og slett hovedmålet.

I høst gikk politikerne i samordningsgruppen et skritt videre, og fatta vedtak om å iverksette en modell for likestillingsintegrering i regionen. Modellen skal sikre samordning og felles løft. Kort fortalt betyr det at politikerne må fatte sine vedtak basert på et beslutningsgrunnlag som analyserer hvilke konsekvenser beslutninger har for likestilling mellom kjønn, minoriteter og andre grupper som er utsatt for diskriminering, og som er beskyttet av lovverk. Gjennom likestillingsutvalg både i kommunene, i regionrådene og på regionalt nivå, skal arbeidet tilføres en helhetlig struktur og mer systematikk og samarbeid.

I lørdagsutgaven av Færdrelandsvennen ble Norges fremste ekspert på likestillingspolitikk, professor Hege Skjeie intervjuet. Hun sa rett ut at mainstreaming-strategien ikke har fungert, og at vi trenger en annen politikk i framtida. Det var også en tydelig konklusjon fra det regieringsoppnevnte likestillingsutvalget som hun ledet. Allikevel har regionen vår valgt å satse på en slik strategi. Er det så lurt da?

Kritikken fra Scheie handler om at prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i alt arbeid, fører til at ansvaret smuldrer bort, og likestilling får raskt vikeplikt for andre hensyn som blir vurdert som viktigere eller mer presserende. Derfor trengs det altså sterkere virkemidler enn en strategi som i for liten grad har fått praktiske konsekvenser.

Likestillingsintegrering handler i stor grad om bevisstgjøring. Det handler om å se saker fra flere perspektiver. Der for unngår jeg å snakke om "likestillingsperspektivet" i entall. Likestillingsperspektiver finner vi overalt: veiprioriteringer, skolepolitikk eller tilbud for de eldre vil kunne se annerledes ut når man undersøker hvordan beslutningene vil slå ut for ulike grupper i samfunnet. Man får antagelig andre svar når man vurderer næringspolitikken i en kommune ut fra henholdsvis kvinnelige og mannlige grunderes perspektiv, enn om man bare jobber som man alltid har gjort.

Det er også et poeng at de folkevalgte som fatter beslutningene i hver enkelt kommune, faktisk speiler den befolkningen de representerer. I mange kommuner på Agder er det fortsatt langt færre kvinner enn menn i kommunestyrene, og enda dårligere er balansen når det kommer til lederverv og posisjoner. Vi vet at innvandrere og norske statsborgere med innvandrerbakgrunn i mindre grad stemmer enn befolkningen totalt sett. Lokaldemokratiet må gjøres relevant for alle grupper i samfunnet.

Slik jeg ser det, er det ikke prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i de politiske beslutningene i seg selv som er problemet, det er tvert i mot helt nødvendig for å utvikle bærekraftige samfunn for framtida. Prinsippet er imidlertid aldri nok; det må følges av gjennomføringskraft og konkrete tiltak. Derfor kan likestillingsintegrering aldri bare være et prinsipp, det må følges av politisk vilje og ansvar. Derfor jobbes det nå for at alle kommuner og regionråd på Agder plasserer ansvaret for likestillingspolitikken i et politisk utvalg.

Vi må anerkjenne at det å vurdere likestillingskonsekvenser av et vedtak, en strategi eller en politisk retning, krever kompetanse og erfaring. Å spå om framtida er ikke spesielt lett. Å skulle forutse hvilke effekter en beslutning vil få, krever at en vet hvor en skal lete. I mange kommuner på Agder jobbes det kjempegodt med likestillingsintegrering på ulike felt. Jeg tror på å skape en delingskultur hvor de som jobber på ulike fagfelt kan møtes og presentere ulike måter å jobbe på, dele erfaringer og kunnskap.

Senter for likestilling gjør en viktig jobb med å spre kunnskap og å tilby kurs og kompetanseløft, og i samarbeid med kommuner om enkeltprosjekter. Gjennom en felles struktur for likestillingsarbeidet, kan Agder bli enda bedre på å løfte fram konkrete likestillingsutfordringer, og finne fram til gode løsninger for regionen. Da skaper vi Agdermodellen for likestilling basert på ansvar, læring og deling. Den håper jeg vil vare langt utover 10-årssatsingen for likestilling på Agder!

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Myteknusing som samfunnsutvikling og indremedisin

magnussen-May-linda_foto_HESVi er veldig glad for å presentere vår neste gjesteblogger, engasjerte og inspirerende May-Linda.

May-Linda Magnussen jobber som forsker i Agderforskning og bor i Kristiansand sammen med mann og fire sønner i alderen 3-13 år. Hun er snart ferdig med en avhandling om menns forsørgeransvar. 

God lesning!

.......................................................................................................................

Jeg er mamma, sosiolog og forsker. Jeg liker å tro at jeg, sammen med mange andre, har gjort Sørlandet litt mer likestilt. Men forskningen jeg driver med kan ikke bare brukes til å gi politikere og byråkrater innspill til hvordan regionen vår kan bli mer likestilt. Den kan også brukes i kampen mot mange mødres evige dårlige samvittighet – en kamp som er avgjørende for likestillingen. Etter et foredrag jeg holdt i Lillesand for noen år siden kom en kvinne bort til meg og sa at «akkurat nå, når du snakket om disse tingene på den måten du gjorde, så fikk jeg bedre samvittighet». Jeg har også selv parkert en del dårlig samvittighet som følge av forskning jeg har gjort og lest. Jeg vil ikke at vi skal vandre rundt om i verden som om vi skulle være ufeilbarlige. Vi bør alle være såkalt selvrefleksive. Men den kollektive skylden, den dårlige samvittigheten for barna vi mødre gjerne bærer på skuldrene våre og kjenner i magene våre fordi vi er kvinner, den vil jeg blogge bort.

Til det kan jeg bruke sosiologi. Jeg kan for eksempel sette kvinners dårlige samvittighet i sammenheng med at det stadig rettes andre, mer intense og mer moraliserte krav mot mødre enn mot fedre. Jeg kan si at det å være i beredskap for andre menneskers følelser og lykke programmeres så dypt i jenters og kvinners kropper at den dårlige samvittigheten ofte kommer automatisk når mødre gjør noe som ikke veldig direkte kommer barna til gode. Jeg kan også fortelle at småbarnsfedre, på sin side, kan snakke om seg selv som «litt arbeidsnarkoman» uten å føle et fnugg av denne dårlige samvittigheten. Jeg kan også bruke historie som skyts. Historiske studier viser nemlig veldig tydelig det sosiologene hevder: at måtene vi lever og tenker på er sosialt konstruerte. For vårt formål betyr det at selv om mødre er mødre fordi de har født barn eller har fått barn på andre måter, så er måtene vi tenker, snakker og gjør moderskap på formet av samfunnet rundt oss. Det betyr at også vårt følelsesliv, som for eksempel mødres kollektive dårlige samvittighet, faktisk er påvirket av samfunnet rundt oss. Sprengkraften i kunnskapen om moderskap som et historisk «produkt» ligger i at når noe er sosialt formet - og ikke ren biologi - så kan det også endres. Vi kan gjøre nye ting og endre både vår egen hverdag og verden rundt oss. Vi kan også - over tid - endre våre følelser.

Dagens diskusjoner om familien blir nesten alltid en diskusjon om mødre og barn. I bakgrunnen ligger det vi kan kalle en samtidsmyte om familien: Myten sier at familien pleide å være et sted med «god tid» og med tette og nære relasjoner mellom mor og barn. I dag, takket være det «helt nye» at mødre «jobber», så er vi i klem, i skvis og i krise. Samtidsmyter har det imidlertid med å ikke være sanne. Historikeren Stephanie Coontz sier at de ikke viser til «the way we were», men i stedet til «the way we never were». Historikere og sosiologer som studerer Vesten viser samlet sett at foreldre og barn både har mer tid sammen enn de noen gang har hatt, og også at relasjoner mellom foreldre og barn er tettere og mer intime enn før. Historikere viser i tillegg til at verken arbeid for mødre eller barneomsorg for fedre er nye oppfinnelser. Går vi bak husmorperioden – som ofte kalles for et mellomspill i den norske historien – så var skillene mellom menns og kvinners arbeid for det første langt mindre markante. For det andre var livet for de fleste et slit for overlevelsen, og det var ytterst få som ikke «jobbet». Barn ble passet av mange forskjellige mennesker, og de passet seg selv og jobbet sammen med de andre så fort de kunne - hvis de levde opp. I den såkalte husmorperioden hadde kvinner relativt lite lønnet arbeid (selv om de også da jobbet oftere og mer enn man gjerne tror), men husmødrene lå ikke på gulvet og bygde med lego. De brukte det meste av kreftene sine på husarbeid.

Den kombinasjonen av forventninger vi i Vesten i dag retter mot barndommen og foreldreskapet - og spesielt mot moderskapet - av både mengden tid sammen og kvalitet på denne tiden, er rimelig fersk i historisk sammenheng. Det får vi også øye på dersom vi kikker oss rundt om i verden. Er det rart mange mødre har dårlig samvittighet? En stor stein til byrden har psykologene lagt. Moderne psykologi fremmer et bilde av det ytterst sårbare barnet, det som ikke utvikler seg ordentlig med mindre det får overdoser av tid med mor. Men også disse underliggende forståelsene møter kritikk fra faglig hold, og vi kan med god grunn stille oss kritiske til lettvinte forestillinger om hvor sårbare barn er og hva «barns behov» er. Også disse forestillingene er «produkter» av tiden og kulturen vi befinner oss i.

Synes man det er viktig at kvinner som gruppe øker sin arbeidstid, så fremstilles man fort som et iskaldt menneske som synes jobb er det eneste viktige i livet, som synes vi aldri kan jobbe for mye, som elsker rå kapitalisme og som gir blanke i miljøet. For meg, som for mange andre, er det å gi og å få omsorg det viktigste i livet. I mine øyne har den økte barneorienteringen i vestlige samfunn gitt et vell av positive konsekvenser, og det er ikke dumt at vi snakker om rammene for omsorg i samfunnet. Men: Debatten må handle om mer enn mødres arbeidstid, vi må dra med oss mange flere enn hvite middelklassemødre, og vi må ha med oss en kritisk innstilling til en lang rekke begreper og underliggende forestillinger. Det er bare slik vi klarer å tenke, snakke, gjøre og etter hvert føle nytt. I stedet for stenge blikket vårt og tanken vår med myter og ukritisk omgang med begreper - og med dårlig samvittighet - så må vi stille oss fundamentale og kritiske spørsmål rundt både moderskap, faderskap, familieliv og barndom. Når det gjelder relasjonen mellom barn og foreldre, kan vi for eksempel spørre oss hva som skjer når vi gjør barns ønsker til det nærmest eneste legitime og gyldige ønsket i et familieliv - det alt annet skal kretse rundt. Sosiologen Anne Lise Ellingsæter mener at hvis vi gjør barns behov grenseløse og til det eneste som skal spille en rolle i familien, så blir også kravene som rettes mot mødre nærmest grenseløse. Og disse kravene om mødres grenseløshet og den tilhørende dårlige samvittigheten er nettopp noe av det jeg håper jeg har blogget bort litt av.

May-Linda Magnussen

 

 

Glasstaket er der fortsatt

elisabethVår neste gjesteblogger er Elisabeth Haaversen, distriktssekretær i LO Vest- Agder. Elisabeth beskriver seg selv som en person sterkt opptatt av rettferdighet og med beina godt planta på jorda. Verdier hun fikk med seg hjemmenfra. Familien har et sterkt forhold både til sjøen og til politikken. Farfaren  var kaptein i utenriksfart og tross for at han var ute i årevis, var Elisabeth sin farmor aktiv i politikken, og ”kjempet” alltid for arbeidsfolk. Elisabeth satt ofte i stuen hos sine besteforeldre som liten jente, og hørte sin farmor rådføre seg med sin mann i blant annet boligpolitikk. Farmoren var en av de første kvinner i formannskapet i Kristiansand. Noe Elisabeth er stolt av! De siste 19 årene har Elisabeth vært distriktsekretær i  LO. Hennes hjertesak i alle år har vært å arbeide mot ufrivillig deltid. Den kampen har hun ført i 34 år!

Elisabeth er kjent for å være en uredd og modig stemme som tør å si ifra når det trengs! I dette innlegget tar hun oppgjør med både jantelov og de som avviser glasstaket. HØR HØR!

................................................................................................................

Glasstaket er der fortsatt! Og janteloven lever i beste velgående. Mon tro om denne "janteloven" kan ha en sammenheng med enkelte personers egen "maktsyke", og enkelte personers misunnelse?

Glasstaket er muligens ikke så synlig for enkelte i nåtiden, kan dette ha sin bakgrunn i at det er gjort flere forsøk på å polere glasset, slik at det nå er vanskeligere for enkelte å få øye på!

Det er gjort undersøkelser som viser at når menn når toppen, beundres de, mens kvinner mislikes. Dessverre mislikes de ikke bare av menn, men også i noen tilfeller av sine egne medsøstre. Noe som ofte gir seg utslag i nedsnakking, "hun må ikke tro hun er noe" (janteloven) Hos menn gir dette ofte utslag fra sjølopplevd autoritet, og da skal kvinnen” settes på plass".  Kvinner skal også settes på prøve, for å vise sin "autoritet" og styrke. Er styrken og ureddheten for stor, blir hun en trussel for eksiterende autoriteter.

Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som oppleves som sterke og med autoritet blir oppfattet som autoritære, noe som etter manges syn, kvinner ikke skal være! Da må disse "Villrosene" lukes bort. En mannlig autoritet blir sjeldent oppfattet som autoritær, på samme måte, og blir sjeldent luket bort. Dersom menn blir luket bort, er det som oftest av ett bedrifts styre bestående i hovedsakk av menn med begrunnelse om for dårlige resultater, (økonomiske) og med en enorm etterlønn som følger vedkommende.

Det er fortsatt slik at kvinnen er den som i størst grad oppdrar barna mens de er små, og er de som fortsatt tar hovedansvaret med jobben i hjemmet. Likestillingen er kommet noe lengre i heimen, ved at far bringer og henter i barnehage, triller barnevognen, og de bidrar i noe større grad på hjemmebane. I oppdragelsen av barn er vi forskjellige, men en av tendensene for å få barna til å lytte kan bli såkalt kjefting. Når man hever stemmen til barn, lytter de som oftest. Når man kommer i tenårene, og mor kjefter, er hun bare den  "kjeftesmella".  Dette følger kvinnen på livets vei. Derfor den oppfattelsen av mor/ kvinnen som ”kjeftesmella”, og den lever i beste velgående.  I offentlighetens lys kan nevnes den første "kjeftesmellen" var Gro Harlem Brundtland, nå den siste Liv Signe Navarsete.  Men hvilke resultater dette ga, og kan gi for andre, nettopp fordi de "turte", de ga av seg selv.

Men fortsatt er det nok slik at i ledende stillinger, er menn i flertall. Dette gjelder i private, statlige og kommunale virksomheter, også det gjelder i politikken. Noe som er svært synlig i den sittende regjering.  Av 59 statssekretærer/ rådgivere er 15 av disse kvinner og 44 er menn. I 15 dep. er statsrådspostene fordelt med 6 kvinner og resten av departementene er styrt av menn.  Fortsatt er menn de som har flest posisjoner, ergo vil de utgjøre flertallet, og være de som legger størst føringer for landets politikk.

Makt mennesker ønsker å beholde sin posisjon. For å klare dette slår hersketeknikkene inn, hos kvinner så vel som hos menn. Her er vi like. Men når det kommer til utvelgelse til styrer og råd,  er fortsatt menn i flertall med styreverv. Man søker sine egne, for å beholde posisjoner.

De maktsyke kvinnene, som tenker egen posisjon, og som har fått gå i "lære", holder seg ved sin lest. Tier og samtykker med sin læremester, som igjen er en som har alliert seg, han har da samtidig med seg en kvinne (alibi ) for selv å oppnå egne fordeler. Disse kvinnene oppnår også egne ønskede posisjoner. Da er det om å gjøre å holde andre på avstand, for igjen å kunne beholde posisjoner, om enn også,- for å nå enda lengre.  De trives ganske enkelt i "gutteklubben grei". På den måten oppnår de sine egne fordeler. Dette er en menneskelig karusell med en runddans det er vanskelig å komme ut av.

Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom ikke alles stemmer skal høres. Kvinner som menn. Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom vi ikke kan akseptere hverandres væremåter, så lenge væremåten er med respekt ovenfor andre?

Stikkordet må være mere lojalitet ovenfor hverandre, mer opp snakking og inkludering av hverandre. Får vi dette til, må noen gi slipp på, og- ofre noe. Spørsmålet blir da: er vi villige til dette.

Ps. Det er nok enklere å stå oppå glasstaket, og - skue ned på andre, enn det å stå under glasset å forsøke å stange seg gjennom.

Kristiansand, 15. januar 2014

Elisabeth Haaversen

Videre!

Du ska tacka dina gudar,

om de tvingar dig att gå

där du inga fotspår

har att lita på.

(Karin Boye)

2013-01-17 14.33.00

 

2013. På årets siste dag er det fint å gjøre opp status og berede grunn for et nytt år. Vi liker å tro at vi tar en mental storrengjøring. Ut med rusket for å gi rom for nye muligheter. Er det noe vi har lært er likevel at det som gir nye muligheter og gir uventede svinger langs veien, er et kontinuerlig fokus.

2013 var kanskje først og fremst det året hvor vi lærte å sette ned foten. Det er liten grunn til å godta sørlandsk skepsis og jantelov. Å ikke skulle tro du er noe eller kan noe, er veldig utmattende og slitsomt. Å skulle ta til takke med lua i hånda og avspist med flaue smuler når du har mer å gi er bare destruktivt og ødeleggende. Det er mange av oss som kan oppleve at vi begrenses av ulike årsaker. Og det finnes en mengde måter å begrense på. Vi mennesker er flokkdyr og vi lar oss ofte lede til å bidra til begrensing. Pass på at 2014 ikke blir et år hvor du bidrar til det.

Noen av oss vet at en av de vanskelige og krevende utfordringene vi kan møte er at menn og kvinners væremåte kan vurderes ulikt. Altså, når en kvinne slår i bordet er hun emosjonell, når en mann gjør det er han bestemt. Når en mann er engasjert på talerstolen er han en fengende taler, mens når en kvinne er engasjert er hun hissig eller sinna. Når en kvinne gir komplimenter flørter hun, når en mann gir komplimenter er han oppmerksom og inkluderende. De ulike oppfatningene av menn og kvinner gir også ulik oppfatning av deg som person.

Eller vi har også den varianten at hvis du stiller spørsmål er du vrang. Når du vil forsøke noe nytt er du vanskelig. Når du er uenig er du konfliktskapende.

Man tar seg så lett nær av det å bli stemplet på alle disse måtene. Og tilslutt blir rommet ditt veldig lite og trangt. Så du må finne en vei ut.

Ikke la andres meninger om deg begrense deg! Det betyr ikke at man ikke skal ta hensyn, være oppmerksom og inkluderende. Tvert om. Men det betyr at man skal finne en indre trygghet som gjør at du finner deg selv og tør være den du er. Våre barn lærer «løveloven» i barnehagen. I den står det «jeg skal være meg, men gi plass til andre slik at de kan være seg». Det er en fin verdi å møte andre med selv om andre ikke ønsker deg like mye rom. Ha et avklart forhold til at andre måtte ønske deg dit pepperen gror og distansere deg fra de virkemidler som forsøker å få deg dit på første klasse.

Ikke gi deg! Motstand er sunt hvis du møter den med åpent sinn. Derfor skal vi snakke mer med de som er uenige med oss enn de som er enige med oss. I et rom hvor ulike meninger kan brynes, skapes nye ideer og visjoner. Slikt kan det komme mye godt ut av. Det vil være synd hvis gode ideer gikk tapt i redsel for motstand. Men det betyr ikke at du skal gi deg, men du skal utfordre meningsrommet rundt deg med stolthet og ikke være redd for å skifte mening om det er riktig. Tro på deg selv, det er ingen grunn til at du ikke skal høres!

Videre! Det er så lett å være tilfreds. Men å hvile på laurbær skaper liten fremdrift. Og det er fremdrift vi skal ha. Aldri gi fra oss muligheter, aldri nøle. Heller tørre å kaste oss ut i det enn å være opptatt av landingsforholdene. Vi finner fort nok ut hvordan vi treffer bakken. Vi skal huske på at det vil være mange ganger sånne som oss tar i mot med nesa i grov grus, men så finnes det de gangene hvor vi lykkes og da vil prisen stå i forhold til innsatsen. Det gjelder å satse. Det er krevende og det forutsetter et kontinuerlig fokus og hardt arbeid. Vær modig søk nye utfordringer!

2013 var muligens et støyete og turbulent år. Men befriende er det å oppdage at du ikke trenger å la andre begrense deg og at du ikke trenger å måtte finne deg i hva som helst.

Det handler om å tro på saken din, at den er riktig og viktig. Det handler om å følge den. « La drømmene dine være større en frykten din og la handlingene dine tale tydeligere enn ordene dine» Det er befriende å holde fast på det.

Vi håper du også tør riste av deg det som begrenser deg slik at du tar ordet, setter ned foten, tør ta stilling og tør være deg selv!

2014 vil være året hvor vi skal videre!

Anne og Hanne

"En frivillig kveld" Sånn ble det.

Jeg så på ansiktene til de ansatte og de frivillige at de kjente hver og enkelt som er kom for å delta på middagen til « en frivillig kveld» Oppmerksomt saumfarte de lokalet for å se til at hver og en av brukerne som kom følte seg sett og ivaretatt. Mange av dem sliter med angst og blir engstelige når det er for mange nye mennesker og når situasjonen er litt annerledes enn den pleier å være. Og denne kvelden var unektelig litt annerledes. Den var annerledes for de fleste av oss. Selv i en liten by som Mandal finnes det et hav å krysse fra den ene kulturen til den andre. Vi lever i svært forskjellige virkligheter. Som folkevalgt er du ombud for dem alle. Det er en omfattende oppgave og det krever noe av deg.  Bak tallene og kvartalsrapportene finnes det mennesker. Noen mennesker som trenger hjelp. Noen mennesker som man helt glemmer. Og noen ganger glemmer man at hvis ikke den frivillige innsatsen hadde vært utført hadde tallene i budsjettet sett helt annerledes ut og at den innsatsen man gjør for å tilrettelegge for dem utgjør faktske tall.

Vi vet også så lite om hverandre når vi bor sånn på hver side av elva. Langt fra hverandre. Kanskje er vi fulle av fordommer mot hverandre. Kanskje kunnskapsløse. Da trengs et møtested.

«En frivillig kveld» var et slikt sted hvor vi møttes. Ansatte, frivillige, politikere og rusmiddelavhengige.

Vi var svært spente på om noen ville våge å ytre seg, fortelle om livene sine, fortelle om verdien av lavterskeltilbud og frivillige. Det hadde vi ikke trengt å være. Rundt bordene og over maten delte de historier og erfaringer. Fordommer ble erstattet med respekt.

Politikere fra SV, MDG, KrF, H, Frp og en uavhengig representant serverte, ryddet bord og tok oppvasken, men viktigst av alt snakket de med alle. Vi tror at det er betydningsfullt når forhandlingene om budsjettet tar til. Det at det finnes virkelige mennesker bak tallene som trenger tilbudet de har makt til å nedlegge eller opprettholde er vesentlig for våre folkevalgte å ha kjennskap til.

Vi takker alle de ansatte og frivillige i Frelsesarmeen og Blå Kors, særlig Margrethe Holte og Randi Grønsund.

Vi takker politikerne Alf Erik Andersen (FrP), Svend Seljom og Ole Guttorm Ihme (H),Tore Askildsen (KrF),Bodil Ruud (uavh) Morten Ekeland( SV) og Torgrim Olsen (MDG)

Og vi takker våre bidragsytere Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, GE Healt care Lindesnes og Europris Mandal.

Villrosene vil fortsette med sine små prosjekter som har som målsetning å skape gode møteplasser hvor kunnskap og politikk kan utvikles og hvor mennesker kan møtes.

Her kan du lese oppslaget i regionsavisa Fedrelandsvennen.

Her er TareTV sitt innslag.

1464013_10153475508820344_263402532_n

601578_10201884389246881_2139560218_n

1453358_10153475507940344_1645588366_n

1459744_10152105293221719_1411167114_n

«Behåll dina rosor duka av bordet istället».

frihet1Det gode liv på Sørlandet er muligens litt annerledes. Det gode liv kjennetegnes av at man lever litt saktere og prioriterer familiære verdier. Fint, hva? Men sannsynligvis gjøres det i strukturer som hemmer likestilling og som egentlig ikke gir den friheten det gode liv tilsynelatende forfekter. Da de første likestillingsundersøkelsene kom svarte de undersøkte kommunene med å si at spørsmålene var feilformulert eller stilt på feil måte slik at svarene gav feil inntrykk. Altså var det ikke likestillingen det er noe galt med, det var forskningen. Det samme gjentar seg gang på gang i likestillingsdebatten. Sentrale verdikonservative menn synes debatten er lite sexy og mener at det er forskerne som har feil fokus eller legger til grunn feil premisser. Ordføreren i Kristiansand sa at han var lei av å diskutere likestilling. Sånn får en ordfører i Sørlandets hovedstad lov å uttale.

Det forskere har funnet ut er at de verdikonservative menn som trives med å ha kvinner hjemme her på Sørlandet både er velutdannede og har sterk sosial forankring i samfunnet. Retorikken deres knyttes ikke til en devaluering av kvinnen, tvert i mot gjør de henne uerstattelig i omsorgen for barn og hus. Det kan være vanskelig å si nei takk til en sånn opphøyelse.

Inn fra sidelinjen seilte frihetsbegrepet i den sørlandske likestillingsdebatten. Fra å være en debatt om kvinners muligheter til å delta i arbeidslivet med rett til lik lønn ble det en debatt om de frie kvinners rett til å være hjemme.

Likestillingsdebatten opphørte å være en debatt mellom rødstrømpekvinner og verdikonservative menn. Mennene begynte heller å finansiere kvinnene slik at de kunne ta kampen for dem helt på egen hånd. Tro ikke at det var noe form for veldedighet. Det er renspikka business slik at gutta boys kan opprettholde sitt hardt tilkjempa behagelige liv. For å opprettholde strukturer for å muliggjør menns fortrinn.

Men tilbake til endring av aktører i kampen. Her hadde jeg gått rundt og argumentert for flere hele stillinger, bedre og likere lønn, flere kvinner i politikk og organisasjonsliv. Like muligheter ville ikke gi like valg, men det ville gi en fair sjanse for alle kvinner med eller uten en verdikonservativ mann i ryggen. Frihetsprosjekt om du vil. Friheten ligger ikke nødvendigvis i valgene, men i strukturen som kvinner skal ta sine valg i. For at frihet skal realiseres må valg også tas i politikk og arbeidsliv.

Men fra sidelinjen erobret velutdannede, velsituerte hjemmeværende kvinner frihetsbegrepet og gjorde det til en frihetskamp å være hjemme. Velbekommet, sa jeg, bli gjerne hjemme, men ikke forvent at staten skal betale. I min verden kan man gjerne være hjemme med barn. Men jeg tenker at har du friheten til å velge å være hjemme og leve det livet du helst vil, har du allerede erobret mye frihet. Det var for de som ikke har et slikt valg jeg argumenterte. Det finnes mange kvinner som opplever at det er mennene som har de automatiske fordelene og dermed må ta hensyn og vike når den økonomiske eller tidsmessige kabalen skal gå opp i et familieliv. Strukturer gjør det automatisk mer hensiktsmessig å ofre en kvinnes utdannelse, karriere, pensjon og selvstendighet enn en manns.

De nye aktørene, unge kvinner fra sørvestlandet, erobret frihetsbegrepet og gjorde frihetsprosjektet til en kamp for å beholde de hjemmeværende mødrene. Mitt anliggende var derimot at samfunnet skulle bruke penger på å bygge ned strukturer som hemmet friheten. Ikke bruke dem på å opprettholde eller forsterke strukturer som hemmer de reelle valgene til kvinner. Å finansiere en hjemmeværende ville ikke gjøre noe med det faktum at det fortsatt er kvinner som tjener minst og har størst mulighet til å jobbe deltid og derfor vil gjøre det mest hensiktsmessig for en families samlede økonomi og tidsbruk å prioritere at mor blir hjemme.

Personlig fikk jeg svar på tiltale. Jeg fikk fortalt at hvis jeg først hadde fått barn måtte jeg ta meg tid til å være sammen med dem! Det ble en debatt ble om hvem som var dårligst mor og hvem som hadde minst frihet og respekt.

Jeg kunne selvsagt svart at hvis du har valgt å få barn bør du ikke forvente at staten skal forsørge deg uten å stille krav tilbake. Eller jeg kunne fortalt at de allerede var finansiert over statsbudsjettet i nesten et år.

I denne absurde debatten er det noe som slår meg veldig hardt. At det ikke nødvendigvis er de verdikonservative mennene som den største hindringen, det er kvinnene selv. Jeg slåss gjerne for kvinners anerkjennelse for å velge å være hjemmeværende slik jeg slåss for kvinners rett til anerkjennelse for å ha et arbeid og en karriere. Alle fortjener respekt for de valg de tar. Men valgene skulle vært tatt i strukturer som gav en reell frihet. I et styrtrikt land som Norge følger det ikke nødvendigvis med gullmynter i respektens navn. Når det kommer til politisk prioritering velger jeg derfor å bruke pengene på å sikre et likestilt arbeidsliv, likestilte permisjonsløsninger og en familiepolitikk som muliggjør valgfrihet.

Det er annerledes på Sørlandet. Likestillingsdebatten handler om hvem som eier retten til å definere det gode liv. Det langsomme gode familiære livet hvor kvinnens rolle er uvurderlig og hvor menn muliggjør det det hele. Det gjør det vanskelig å snu debatten til å handle om hvilke strukturer som styrer våre valg.

Friere og rikere, men ikke likere

solfrid"Er det ikke nettopp dette politikk handler om, å ta stilling til hvilke verdier som er viktigst, og kjempe for at stadig flere får ta del i de godene og frihetene vi har samlet oss om?" Solfrid Rød er vår neste gjesteblogger og hun tar utgangspunkt i den nye regjeringserklæringen i  sitt innlegg.

Solfrid Rød er redaktør i Fontene, fagblad for barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Hun liker fagpressen og fagbevegelsen, og er glad i jobben sin fordi Fontene dekker de viktige sakene og har en dedikert og dyktig redaksjon. Fontene har mottatt flere utmerkelser for sin journalistikk under Solfrid sin ledelse.

Solfrid har hovedfag i sosiologi i tillegg til en høgskoleutdanning i journalistikk. Før hun kom til Fontene jobbet hun i Handikapnytt, et fagblad utgitt av Norges Handikapforbund. Hun kommer fra Sauda, er 43 år og bor i Oslo sammen med samboer og tre barn.

Vi er svært stolte over at Solfrid fant tid til å skrive for oss. Les om hennes tanker om frihet og politikk!

......................................................................................................................................

Frihet er en uangripelig verdi. Men er det egentlig frihet å suse til butikken på en Segway for å kjøpe lakrispiper en søndag formiddag? Eller å kjøre i 130 på motorveien?

Jeg leser regjeringserklæringen, og undres. Frihet, valgfrihet og fleksibilitet gjentas på annenhver linje, og det understrekes igjen og igjen at hverdagen må bli enklere her i landet. For all del, jeg ser at det er mange gode enkelttiltak i denne erklæringen. Det er premissene jeg ikke kjøper. Bildet av oss nordmenn som ufrie, kuede ofre for en grenseløs stat, et åk av et byråkrati som spyr ut uforståelige regler, forbud og skjemaer uten annen hensikt enn å holde oss i sitt klamme grep. Det gjentas og gjentas at det må bli enklere å leve i dette samfunnet. I virkeligheten har vel ikke livet vært lettere noe sted på kloden noen gang i historien. Her på toppen av verden opplever vi en unik frihet fra verdens onder, og en tilsvarende frihet til å leve gode, trygge liv.

Men vi har litt av hvert å stri med, særlig som forbrukere, skal vi tro regjeringskameratene. Om vi for eksempel kjøper oss en idyllisk eiendom i vannkanten på Sørlandet, kommer byråkrater og politikere og ødelegger det hele med å tvinge oss til å bo der. Proffboksing og pokerturneringer har de tatt fra oss. Og vårt behov for å handle på søndager har vært undertrykket lenge nok. Inngripen i den enkeltes frihet til å gjøre som hun vil forstås som ufrihet. Frihet blir da antitesen til forbud, påbud og plikter, uten at man stiller det enkle spørsmålet: Frihet for hvem? Er det ikke åpenbart at min frihet til å handle på søndager innebærer ufrihet for butikkansatte? At arbeidsgivers frihet til å kreve lengre arbeidsøkter griper inn i ansattes fritid og privatliv? Eller at forenkling og avbyråkratisering av byggeforskriftene innebærer enda flere fysiske barrierer for funksjonshemmede?

Valgfrihetens apostler stiller ikke spørsmålet: Frihet til hva? Ut fra eksemplene som brukes og løsningene som presenteres kan det virke som om enhver inngripen, enhver mekanisme som hindrer meg i å maksimere mitt potensiale, er like alvorlig. Dermed havner boplikt og forbud mot fyrverkeri i samme kategori som diskriminering og dårlig undervisningstilbud. Men handler ikke politikk om å definere hvilke friheter og verdier som er viktigst? Om å verne om det beste vi har, og forsøke å gjøre noe med resten? Noe av det beste med Norge er små sosiale forskjeller, relativt sett. Et viktig grep for å holde på det er å la alle barn gå på samme skole, en god skole som minimerer betydningen av sosial bakgrunn. Den ryker hvis friheten til å etablere private skoler trumfer verdien av én skole for alle.

Altså, jeg misliker å sitte i bilkø, og jeg har ofte manglet en ingrediens eller to til søndagsmiddagen. Men er dette angrep på min personlige frihet? Nei, det er trivialiteter i en annen divisjon, det kan ikke holdes opp mot verdien av at mine barn går på en skole som gjenspeiler befolkningen, at de har venner med ulik økonomisk, sosial og kulturell bakgrunn.

Å ha personlig frihet som mantra er et godt retorisk grep. Ingen kan jo være imot frihet. Men høyresidens frihetsbegrep framstår ofte som rein ideologi, løsrevet fra virkeligheten. Det problematiseres ikke at den enes frihet har konsekvenser for den andre, eller at summen av enkeltmenneskers frie handlinger ikke nødvendigvis betyr frihet for de mange. Problemet er ikke at vi har for lite frihet i dette landet, men at friheten er skjevt fordelt.

I valgfrihetens blindsone spinnes sosiale mønstre av kjønn og klasse. Vi har et kjønnsdelt arbeidsliv, og menn på Oslos vestkant lever 12 år lengre enn sine medborgere på østkanten. Sosiale problemer har en tendens til å hope seg opp, og til å gå i arv. Hvis man ønsker å bekjempe slike mønstre, må man være villig til å styre politisk mot definerte mål. Når fedrekvoten så ofte brukes som eksempel, er det fordi den viser hvor effektivt et politisk vedtak kan være. Ja, den griper inn i familiens valgfrihet. Men den sikrer barnet en relasjon til begge foreldrene, den bidrar til likestilling både i hjemmet og i arbeidslivet, og den gir norske fedre en valgfrihet de aldri har hatt før.

Og er det ikke nettopp dette politikk handler om, å ta stilling til hvilke verdier som er viktigst, og kjempe for at stadig flere får ta del i de godene og frihetene vi har samlet oss om?