Menneskerettigheter

Er det støttegrupper som må til?

kom-naermere-artikkel-3Ingen vet hvor mange støttegrupper det finnes for asylsøkere i Norge i dag. Det vi vet er at antallet øker. Er støttegrupper det som må til for å skape rom for menneskelig hensyn, helhetlige hensyn og rettferdighet i vår behandling av asylsaker? Det er hvertfall en fare for at vi er på vei i den retning. Han heter Faiz. En ung mann som var tolk for norske styrker som tjenestegjorde i Afghanistan, en av den mange som de norske styrker var avhengig av for å gjennomføre sine oppdrag. De gjorde nok ikke jobben for Norge, men for landet sitt. Men de visste også at det kom med en pris. Taliban tuller man ikke med. I deres øyner ble Faiz sammen med mange andre unge menn forræderen som sviktet sitt land og sitt folk. Faiz ville bidra til endring og visste at veien til endring måtte gå gjennom styrkene fra nord. Flere tolker har fått opphold, men Faiz hadde oppholdt seg i Italia der han hadde vitnet i en rettsak før han reiste videre til Norge. Det har gitt Norge adgang til ikke å realitesbehandle søknaden om asyl, men returnere han til Italia.

Faiz ble hentet i ly av natten og politibetjenten sa det vi alle siden har tenkt: «It’s a traumatiserte-asylsc3b8kereshame». Historien kunne stoppet der og det kunne vært en sak mindre i en saksbehandlers skuff. Men historien ville det slik at Faiz hadde venner som visste hvilke knapper som kunne trykkes på. Venner som startet en støttegruppe for Faiz og hans sak. Venner med venner inn i pressen og inn i stortinget.

En gruppe villige venner i et tett lokalsamfunn, sosiale mediers enorme kraft, en ivrig lokalavisredaktør, lojale veteraner fra Afghanistan og endelig villige politikere fra opposisjonen. I den rekkefølgen. Det enorme medietrøkket og det enorme fokuset på sosiale medier viser hvilken statsmakt som kan bevege politikken når det settes i sving. En grasrotbevegelse som skammer seg, og som mener det eneste rette er at Faiz må hjem til Norge preger nyhetsbilde. Statsminister Erna som kategorisk avviste saken i spørretimen i Stortinget, snudde timer etterpå og bad om en ny vurdering fra UDI. En statsminister instruerer ikke et departement med mindre hun vet hva hun vil ha. Og hun vil ha saken ferdig og avklart uten løse tråder til en forsømt og avvist tolk vandrende gatelangs i Italia.

Det finnes mangfoldige historier om vår asylpolitikk. Ved siden av Faiz sin historie er historiene om de mange asylbarna som er norske før de sendes ut som 8, 9 eller 10 år, eller de enslige asylbarna med midlertidig opphold og som uten svøpe sendes tilbake på sin 18 års dag. Alle rører de ved oss. De rører ved denne nerven av rettferdighet og menneskelighet.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange støttegrupper som finnes i Norge. Vi vet bare at det finnes flere og flere for hvert år. De beste støttegruppene har tilgang på både media og politikere. De har ildsjeler som enten er villig til å jobbe dag og natt for å skaffe seg riktig nettverk, eller de knytter til seg de rette personen med det nødvendige nettverket. Gjennomslagskraften og makten til støttegruppene avhenger av nettverket deres, tilgangen på ressurser og hvilke status «hovedpersonen» deres har. En ung mann, åpenbart intelligent og med mange ressurser og med nettverk til norske styrker, til veteraner tjenestegjort i utlandet, stiller sterkt i kampen om vår sympati og oppmerksomhet.

Vi må likevel stille spørsmål ved om vi er i ferd med å gjøre oss avhengige av støttegrupper? Er støttegrupper det som må til for å skape rom for menneskelig hensyn, helhetlige hensyn og rettferdighet i vår behandling av asylsaker. Er vi blitt redd for det menneskelige aspektet i vår behandling av mennesker i nød, eller er vi blitt paranoide, overbevist om at alle er lykkejegere og vil bedra oss. I så fall er det et trist menneskesyn. Da er vi blitt oss selv nok er i nord.

Det er flott med engasjerte ildsjeler som våger å ta kampen for de som trenger det. Men mest av alt hadde vi trengt saksbehandlere som fikk lov å utøve skjønn i en helhetlig vurdering av enkeltmenneskets behov. Det krever litt mer en juss og et rigid system uten muligheter for skjønn. Verden er ikke svart/hvit, jussen kan ikke være vårt eneste verktøy.

Faren med støttegrupper er at det blir de med den sterkeste og mest strategiske stemmen som lykkes. I skyggen av dem står de som ser hvor lekende lett det er å få inngangsbillett til Norge når man bare vet hvilke knapper man skal trykke på, kjenner timingen og har de riktige støttepersonene i ryggen.

Det er grunn til å være bekymret for asylforvaltningen fordi den ikke ser ut til å ta innover seg det helhetlige menneske, fordi forvaltningen av disse livene i utgangspunktet ser ut til å preges av en grunnleggende mistenksomhet og ansvarsfraskrivelse, og fordi vi for mange ganger opplever at den ikke oppfattes rettferdig. At alle skal behandles likt har aldri vært nøkkelen til rettferdighet. I det menneskelige univers vet vi at det finnes for mange faktorer som påvirker opplevelsen av rettferdighet. Vi vet også at i alle deler av forvaltninger vil noen misbruke tilliten. Men vi er avhengig av tillit. Både til at UDI forvalter vår felles samvittighet ovenfor dem med beskyttelsesbehov på en god måte og til at menneskene som kommer vil oss vel og trenger et nytt utgangspunkt basert på et reelt beskyttelses behov.

Når tilliten forvitrer hos statsforvaltningen blomstrer støttegruppene. Støttegruppene er først og fremst et symptom på manglende tillit, på en forvaltning som ikke har støtte i folkesjelen. I fremtiden synes jeg vi skal ha mer fokus på årsaken heller enn symptomene. Og skape en forvaltning som rommer mer og som vi kan ha tillit til.

Inntil tilliten kommer, så er vi avhengig av støttegrupper som løfter frem enkelthistorier og de enkelte stemmene.barn_None.medium

Fra kamptolk til asylsøker. Hent Faiz hjem!

Bilde Det finnes kun et ord som er dekkende - Skam.

Tirsdag 27. mai kl 0030 ble tidligere kamptolk Faizullah Muradi hentet av politiet i en privatbolig i Mandal. I løpet av tolv hektiske timer var han brakt til Roma. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange føler en stor skam på vegne av nasjonen Norge som behandler et menneske på denne måten. Det kan vi godt forstå.

Faizullah, heretter kalt Faiz, ble rekruttert som tolk for de norske styrkene i Afghanistan rett før han fylte 18 år. Hans gode språkkunnskaper og store overblikk gjorde ham til en perfekt tolk. Så fort han hadde fylt 18 valgte Norge å utstyre ham med norsk uniform og skarpladd automatvåpen. Etter relevant trening ble han sendt til fronten for å bidra til beste for de norske styrkene. I løpet av sine to år i aktiv tjeneste var Faiz involvert i de hardeste kampene norske styrker har opplevd i krigen i Afghanistan.

Etter endt tjeneste flyttet han tilbake til sine hjemtrakter i en annen del av Afghanistan. I løpet av kort tid ble han sporet opp av Taliban som truet ham og hans familie på livet. Årsaken til dette er fordi Taliban har utpekt Faiz til landsforræder. Etter samråd med sin familie valgte Faiz å legge ut på flukt. Via Iran og Hellas endte han opp i Italia etter skipsforlis. Faiz var fra dag en helt klar på at hans destinasjon var Norge, men valgte allikevel å stille opp som vitne i italiensk rettsak mot organiserte menneskesmuglere.

Takken for alt dette er at norske myndigheter ikke vil behandle saken til Faiz. Etter en ekspressbehandling vi skjelden har sett makan til av UDI og UNE ble Faiz deportert fra Norge til Italia morgenen 27. mai 2014. Han fikk med seg to sekker med personlige eiendeler, en laptop, en mobil og ca 850 norske kroner til Italia. På kvelden denne dagen ble han satt på gata av italienske myndigheter. Samme kveld gav Justisminister Anders Anundsen (Frp) endelig svar på Karin Andersen (SV) sitt spørsmål. Svaret var at Faiz har blitt behandlet etter lovens krav og at Faiz vil få sitt beskyttelsesbehov prøvd i Italia. Punktum.

Onsdag 28. mai ankommer Faiz Lecce i sør-Italia. Dette er i nærheten av stedet hvor Faiz ankom Italia etter det fatale forliset. Han har fått beskjed at han muligens kan sove på en madrass i en lokal kirke som også vil forsørge han med mat. Bortsett fra dette har han ingen garantier annet enn at han får lov til å søke om beskyttelse. Dersom Italia behandler han etter samme lov som Norge vil han sannsynligvis bli sendt til Hellas hvor situasjonen er enda verre enn i sør-Italia. Det finnes ingen garantier for at Faiz vil ha noe krav på beskyttelse i Hellas og han kan dermed bli sendt tilbake til Afghanistan.

Det er sånn vi i Norge behandler mennesker som har satt sine liv i fare i tjeneste for det norske Forsvaret. Dette er en villet politikk. Heldigvis har V og KrF gått ut på 23 nyhetene tirsdag kveld og gitt klare signaler på at Justisministeren må snu i denne saken. Tidligere har også SV sagt det samme. Mens vi venter på å se om Stortinget kan omgjøre den store urett norske myndigheter har utsatt Faiz for, kan vi allerede nå tenke dypt og grundig på om det er slikt et samfunn vi ønsker å være. I dag føler vi sinne og skam på Norges vegne, men håper vi kan lære av de feil vi som nasjon har begått i denne saken. Uansett er det en klar oppfordring fra oss.

Ta ansvar og hent Faiz hjem.

Anne & Hanne

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

Maria

Maria Dette er historien om Maria. Om pappaen til Maria. Om en lang kamp som aldri ser ut til å slutte og som kjempes hver dag. En kamp for et likeverdig liv, et liv med selvbestemmelse og deltagelse. Et liv som ditt og mitt.

Maria er 20 år, nesten 21. 1.mai gikk hun i tog sammen med pappaen sin og sammen bar de fanen «Ja til fellesskolen». Det var Maria som ville at de skulle ha en fane om skolen. Maria mener at skolen er viktig. I dag går hun femte året på videregående skole. Hun skal flytte i egen bolig. Livet for Maria er tilsynelatende veldig likt andre ungdommer. Men så er det det heller ikke. Maria er psykisk utviklingshemmet. Når Maria synes at skole er viktig er det fordi hun liker skolen. Men hun savner en del ting. Felleskap og tilhørighet med alle de andre f.eks. Gjennom hele skolegangen har Maria vært i en spesielt tilrettelagt skole for barn med ulike utviklingshemminger. Skolen har vært lokalisert sammen med den ene barneskolen, men har likevel vært adskilt. Hun har ikke tilhørt en ordinær klasse. Alt har vært spesielt tilrettelagt for henne. Når hun nå går på videregående har hun ingen omgang med andre ungdommer på skolen utenom sin egen spesial klasse. Ingen turer, ikke noe sosialt som kunne gitt Maria en opplevelse av å tilhøre et skolefelleskap. Hennes verden er svært segregert. Og selv om Maria selv vil at det skal være annerledes er det få av de som bestemmer som lytter til Maria.

Det er svært vanlig at barn med en psykisk utviklingshemming får et skoletilbud i en spesialgruppe eller skole. Årsaken til det er at skolen opplever det som for faglig krevende å skape et tilrettelagt faglig skoletilbud i en ordinær skole eller klasse. For å forsvare et slikt spesialtilbud må tilbudet faglig sett være langt bedre og tilpasset den enkeltes elev forutsetninger og utviklingsmuligheter. Men spesialklasser kan også forsterke opplevelsen av utenforskap og ensomhet.

Faglig sett er det like krevende å ivareta kravene til tilrettelagt undervisningstilbud i spesialskoler som ordinære skoletilbud. All undervisning krever høy kompetanse og i tillegg kreves en tverrfaglig kompetanse som ivaretar de ulike barns behov for læring både sosialt og faglig. Mens skolen for øvrig har et svært høyt fokus på resultater og måloppnåelse for å øke kvaliteten i skolen, er det forbausende taust rundt kvaliteten på skoletilbudene for barn med særlige behov. De har verken de samme sterke pressgruppene eller allmenhetens oppmerksomhet. Men det burde vært et sterkt og høyt fokus for enhver kommune å sørge for høy og tverrfaglig kompetanse i tilbudet til barn med særlig behov for tilrettelegging. Med jevne mellomrom må politikere og skoleledere vurdere nøye om tilbudet som finnes i kommunene innehar den kvaliteten. Men hvis skoletilbudet er organisert på en slik måte at det foregår i en spesialgruppe eller skole må man også til enhver tid vurdere om tilbudet faglig sett kan forsvares som et bedre tilbud enn hva en faglig robust nærskole kunne gitt med tilstrekkelig ressurser.

Prinsippet om at alle barn skal få gå på nærskolen sin handler om at barn skal få tilhøre et felleskap og være del av og deltagende i lokalsamfunnet sitt. Det handler om identitet. Barn med utviklingshemming er ikke unntatt dette prinsippet. En skole med tilstrekkelig ressurser og større tverrfaglighet ville vært robust nok til å ivareta flere barn og sørget for en sterkere inkludering og forankring i nærskolen og barnfelleskap. Kanskje spesialskolene ikke hadde vært nødvendige da, samtidig er det en spennende tanke å ha en nærskole så proppfull av kompetanse at den ville kunne møte alle barn. En riktig felleskole. Det kunne utvilsomt komme alle elever til gode. Hadde vi også lagt grunnlaget for et rausere felleskap da? Handler dette vel så mye om vår vilje til å utvikle fellesskolen til en skole der alle kan delta og bli møtt på de behov de har for læring og utvikling?

Pappaen til Maria har ikke bare kjempet for at Maria skulle få være mer integrert på skolen, tilhøre en klasse, være sammen med funksjonsfriske. Da Mandal kommune skulle planlegge nye kommunale boliger for utviklingshemmede kjempet han for at Maria skulle få bo sentrumsnært slik at hun fikk kort vei til byens fasiliteter, kunne bruke sykkelen som hun er så glad i og få bo i et mest mulig ordinært bomiljø. Mandal kommune ville samle boliger både til rusmisbrukere, psykisk utviklingshemmede og psykisk psyke på samme sted. Pappaen til Maria kalte det en getto, en farlig getto. Det var mange foreldre som gav uttrykk for at de var enig med pappaen til Maria, men det har allerede vært en lang kamp for mange av disse foreldrene. Det er krevende. Pappaen til Maria fortsatte å kjempe. For Maria. For hennes rett til å bli integrert og klare seg best mulig alene. Og for hennes rett til å ha et hjem, ikke bare en bolig. Et pappahjerte gir ikke opp. Han kjemper fortsatt. For at Maria skal få eie sin egen bolig og bo i et hjem i et bomiljø der hun er integrert. Han kjenner Marias stemme og vet hva hun ønsker.

Dette er historien om Maria og om en lang kamp for å bli hørt. Maria har en egen stemme. Derfor ville hun gå i tog for fellesskolen. For for Maria betyr fellesskolen at alle får gå på den samme skolen. For Maria er det fint å være sammen med andre. Maria vil bo nær byen, så hun kan sykle. Det handler om Marias stemme. Derfor gikk Maria og pappaen hennes i tog. Hun var kledd i rødt og var feststemt og hun var stolt.

Jeg gikk bak og lurte på om jeg var stolt. Om jeg virkelig var stolt over et samfunn hvor Marias medbestemmelse og rett til et liv i felleskap var noe Maria selv måtte gå i tog for. Men Maria og pappaen hennes gikk der fremme og løftet med stolthet fanen. Pappaen holdt Maria i hånda med den ene hånda og fanen i den andre. Og alle som så dem så at han var stolt over henne. Jeg tenkte at vi som lokalsamfunn har mye å være stolt over når vi har Maria. Jeg går gjerne under samme fane som Maria.

Anne & Hanne

"Et land har ingen venner, kun interesser"

dalaiOm ikke lenge kommer Dalai Lama på besøk til Norge. En mektig åndelig leder, fulgt av mange. Den stille mannen som representere det undertrykte tibetanske folket som Kina forsøker å tie i hjel. Og Kina kan kunsten å tie folk i hjel. Om ikke det nytter har de saktens andre metoder for å tvinge folk i kne. Økonomiske sanksjoner for eksempel. Jeg kan ikke så mye om utenrikspolitikk, det innrømmer jeg glatt. Og jeg kan forstå at det sannsynligvis er informasjon i saken jeg verken skal eller kan ha tilgang til og at de som har full oversikt befinner seg på departementsnivå. Men når alt er sagt om hvor komplisert det er, så må det alikevel være noe som er enkelt.

Jeg har store problemer med å forstå tausheten fra våre politiske ledere. Eller det vil si. Jeg forstår den så altfor godt, men jeg liker det ikke.

Jeg har brukt tid på å fordøye det tidlige utenriksminister, Jonas Gahr Støre formidlet i sin bok. Nemlig at vi snakker med alle fordi dialog er det beste og eneste verktøyet vi har. Nå er jo selvsagt noe av problemet at vi ikke får dialog med Kina hvis vi har dialog med Tibet via Dalai Lama. Jeg leste boka til Jonas med stor interesse av flere grunner. En av dem var fordi jeg kan fint lite om utenrikspolitikk og fordi det var et gløtt inn i den verden, den andre var fordi jeg var oppriktig interessert i å forstå begrunnelsen bak hvorfor Jonas hadde så tro på dialog. Dialog er en linje som har preget norsk representasjon i flere områder av verden. Derfor har vi egnet oss som forhandlere eller fasilitatorer til ulike prosesser. Jonas sine tanker om det å sitte sammen med brutale ledere, diktatorer og ledere for nettverks som utøver terrorisme og vold, viser at det var bevisste valg. Ikke for å vise at vi bifalt politikken de fører, men for å vise respekt for dialogen. Dialogen har nemlig spiren i seg til å skape endring og bevegelse.

Det forundrer derfor nå at vi ikke kan ta i mot Dalai Lama. En mann som verken kaster bomber eller sulteforer landet sitt mens han velter seg i rikdom. Så vet jeg at dette, som altfor mye annet, handler om penger. Moral har fått en altfor liten plass i vurderingen. Vi kaller det realpolitikk og har en pragmatisk holdning til det. De økonomiske interessene til Norge er store i Kina. Dalai Lama og et undertrykt folk i Tibet har så lite å tilby på forhandlingsbordet i en slik sammenheng. Så vi legger ansiktet i pene folder og legger hendene bak ryggen mens vi krysser de fingerer vi kan i lyvekryss og legger oss langflat for Kina. Kinas klare anmodning er å ignorere Dalai Lama, belønningen er dialog. På det viset tar Kina dialogen som gissel, og gir oss et slag under beltestedet. Vår tro på dialogen blir latterliggjort og harselert med når Kina rasler med sedlene og beviser for oss at våre prinsipper ikke strekker lenger enn lommeboka.

« Et land har ikke venner, bare interesser», mumles det fra sidelinjen. Mot penger må selv et av de rikeste landene i verden falle. Er det så enkelt? Det må da fortsatt være noe som er rett og riktig? En moralsk kompassnål som staker ut kurs i de vanskelige avgjørelsene og som gjør oss i stand til å tåle å bære den kostnaden det er å stå for noe selv om den ikke begunstiger oss økonomisk. Denne saken har på alvor vist oss at det er riktig det som sies, at et land kun har interesser. Våre interesser er åpenbart økonomiske. Når jeg kjenner etter kjennes ikke det så godt. Å være et av verdens rikeste land, et av verdens beste land og bo i, lottokopongen og å være så fullstendig prinsippløs og kynisk. Det føles som en ansvarsfraskrivelse vi som har det så godt, ikke kan tillate oss. Den dagen menneskerettigheter og undertryktes rettigheter ikke er noe vi som land er villig til å ta oss tid til og lytte til, er en virkelig svart dag. Det er kanskje den dagen vi glemte vårt ansvar  for dem som strever mer og som trenger vår oppmerksomhet og vårt fokus. Det er kanskje den dagen vi mistet solidariteten og troen på dialogen.

Jeg tror på at politikk ikke kun skal styres av økonomiske hensyn. Jeg tror at det finnes beslutninger som handler om rett og riktig. Om moral og om rettferdighet. Så har jeg forståelse for at vi kan være uenig i hva som er rett og riktig. I denne saken foreligger det ingen moralsk uenighet. Det foreligger en uenighet om hvilke hensyn som skal prioriteres. Vi har en regjering som velger økonomiske hensyn over moralske. Så vi avviser en fredsprisvinner vi tidligere har hyllet, ikke fordi vi er uenig med han eller ikke vil lytte til han, men fordi mektige Kina vil det. Vi går fra å være et uavhengig land som kan ha dialog med alle, til å være til salgs for høystbydene .

Heldigvis er det ikke så mange flere land av samme kaliber som Kina som kan kjøpe vår dialog.

Anne & Hanne