Solidaritet

«Enough is enough»

740360_10151163919340766_856271580_o (1) Vår neste gjesteblogger er Ronja Løseth Breisnes. Hun er 17 -år gammel sosialdemokrat fra Bergen som går i 2. klasse på Bergen Katedralskole. Ronja meldte seg inn i AUF da hun gikk i 9 klasse. I dag er hun politisk nestleder i Bergen AUF. Hun er også den yngste jenten i styret i Bergen Arbeidersamfund. I tillegg sitter hun  2. året i styret for Ungdommens Fylkesutvalg Hordaland.  Hun har også tidligere vært med i Barneombudet sin ekspertgruppe som omhandlet Utøya, kalt Kriseekspertene

Ronja har også en egen blogg ronjaz.blogg.no og twitter: @ronjabreisnes

God lesing ..................

«Enough is enough» blir det skrevet svart på hvitt med store blokkbokstaver på plakatene. Rasende indiske kvinner og menn har samlet seg på den store plassen. Vi er i starten av stemmerettsjubileet – hvor vi markerer kvinners stemmerett i Norge. Dette er ikke bare en markering av hvor langt vi har kommet med likestillingen, men og en markering av Norge som demokrati. Hva med dem som enda ikke er halvveis i denne kampen? Nå er tiden moden for å løfte blikket videre mot verden.

Søndag 15. desember 2012 ble en 23 år gammel kvinnelig student brutalt voldtatt og banket opp. Hendelsen tok sted på en buss i Dehli i Nord-India etter at kvinnen og hennes mannlige venn hadde vært på kino. Uten forvarsel banket flere menn, inkludert bussjåføren, opp kvinnen og voldtok henne. Kvinnen og hennes mannlige venn ble deretter kastet av bussen og forlatt. India skal visstnok bli kalt verdens største demokrati. Hvordan kan India fungere som demokrati når halvparten av befolkningen mangler grunnleggende rettigheter fordi de er av et bestemt kjønn?

India, og andre land som f.eks. Afghanistan, Kongo, Pakistan og Somalia, topper listen over hvilket land det er verst å være kvinne i. Dette er land med få kvinner i arbeid, urettferdig fordeling av goder mellom kjønnene og ekstremt høy voldtektsrate. Noen av årsakene til at landene topper verstinglisten varierer. I Kongo blir voldtekt brukt som våpen og rammer 400 000 hvert år. Æresdrap og barneekteskap er ikke uvanlig i Pakistan og deler av India. I India er jenter mye mindre verdt enn gutter. En stor andel jentebabyer blir drept eller forlatt. Mange av jentene blir solgt som sexslaver eller arbeidsslaver før de har rukket å bli 10 år. Siden 1992 har Somalia vært et land uten fungerende regjering. Klansystemet dominerer fortsatt samfunnet og kjønnslemlesting og manglende tilgang til utdanning og helse er faktorer som gjør landet til det femte farligste stedet for kvinner.

Gruppevoldtekten på den 23 år gamle indiske kvinnen burde gjøre meg forbanna. Sannheten er at jeg er forbanna, men jeg føler og en form for håp når vinner begynner å ta større plass. Vi begynte ikke likestillingskampen før kvinner begynte å ta plass i offentligheten i Norge. Denne utviklingen må vi støtte i andre land. Et land er ikke et demokrati før alle innbyggerne i landet har de samme rettighetene. Hadde det vært opp til meg hadde vi feiret demokratiet som ble fastslått 1913 og ikke 17. mai 1814 – det var ikke før kvinner hadde stemmerett at vi faktisk ble et fritt land.

Fenomenet som vokser frem i dag er det at flere kvinner bryter med de tradisjonelle mannssjåvinistiske kjønnsrollemønstrene. Kvinner i Saudi-Arabia sniker seg ut midt på natten, trosser ektemann og normer, for å kaste av seg hijaben og kjøre bil. Kvinner som bor i landene på verstinglisten bryter litt etter litt med konservative roller knyttet opp til det å være kvinne. De har begynt å ta mer plass i det offentlige rom. De bryter med inngrodde stereotyper for hva som er riktig av en kvinne å gjøre, som å jobbe som journalist, politi eller politisk aktivist.

Og fordi kvinner har begynt å kreve en større del i det offentlige rom, er det en stor risiko for dem å ta. Selv om kvinner nå kan søke jobber som bryter med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, gjør de det ofte med livet som innsats. Tidligere i år kritiserte den pakistanske Malala Taliban for ikke å la jenter gå på skolen. Den 14 år gamle jenten gikk hardt ut mot Talibans politikk i sin aktivistiske blogg. Til tross for at jenten bare er 14 år ble hun sett på som en trussel mot Talibans kvinnesyn og ble derfor forsøkt drept med flere skudd i hodet på vei til skolen.

I Norge er det fortsatt diskriminering på arbeidsplasser og vold mot kvinner i hjemmet. Menn tjener mer enn kvinner i tilsvarende stilling og det er langt færre kvinner i topplederstillinger. Likestillingforkjempere i Norge må i årene fremover ha to tanker i bakhodet; kampen for likestilling i Norge er ikke over enda. Vi må være kritiske til nærliggende forhold, som maktfordeling og holdninger. Samtidig må vi ha blikket stødig rettet mot landene som sårt trenger forandring. Forandringen må skje innen ifra, men vi kan være aktive støttespillere.

Jeg undres over alt sinne og all engstelse.

imageVår neste gjesteblogger er Agnete Kjellin (62) år og som bor på Skjernøy i Mandal. Agnete har i mange år vært opptatt av kvinnens plass i historien, man må kjenne noe til den for å forstå kvinners situasjon i dag. Hun er engasjert og en inspirende dame med stor kunnskap. Hun er leder av tre museer i Kristiansand, og har en utdannelse innen ledelse og markedsføring. Agnete har også vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverks organisasjon for yrkeskvinner.

God lesing

................

I går, lørdag 9. februar, leste jeg et sjokkerende innlegg i Fædrelandsvennen skrevet av Sven Egil Omdal. Overskriften var ”Da er du en mann”. Det handlet om grov verbal trakasering av kvinner i det offentlige rom, og jeg tenkte ”Tar det aldri slutt?” I 1854 fikk kvinner arverett på lik linje med menn, i 1864 ble ugifte kvinner gjort myndige og i 1888 var det de gifte kvinnens tur. De fikk da rett til å disponere sin egen formue. Dette var ikke gavepakker til kvinnene.

I minst 160 år har kvinner steg for steg krevd sin rettmessige plass der meninger blir diskutert og vedtak blir fattet. I 2013 skaper det fremdeles engstelse og virker provoserende. Underlig. Hva er grunnen til at holdninger arves i en tid da det er en selvfølge at kvinner deltar i alle sider av samfunnslivet?

Da et utvalg av kvinnene i Norge fikk stemmerett ved kommunevalget i 1901, var det første steget på veien mot allmenn stemmerett som ble innført i 1913. Tro ikke at veien den gang var dekket med roser og at kvinnene ble båret fram på entusiasmens vinger. De slet! Mot fordommer, engstelse, nedarvede holdninger og et lovverk som favoriserte mannen. I Lindesnes Avis i Mandal ble det i anledning kommunevalget i 1901 skrevet mange spydige innlegg og menn gledet seg til å se mor med stemmeseddelen i hånden.

Men kvinnene ga seg ikke. Jeg har mange ganger følt stor ydmykhet og beundring for de kvinnene som gikk foran, som ikke banet seg vei, men med kraften til en bulldoser brøytet seg vei inn i det norske samfunnsliv. De tålte mobbing, skjellsord, tålte å bli nedverdiget og undervurdert, men de ga seg ikke.

Og jeg forstår at det måtte være sånn. Alle er redde for endringer, og jeg forstår at menn den gang var redde for å miste posisjoner og herredømme over områder der de hadde vært enerådende siden Adam. Men det som skjer i dag, i 2013, har jeg ingen forståelse for. Sven Egil Omdal skriver i artikkelen sin at mengden av slibrige innlegg fra menn er så mange at kvinner kan begynne å trekke noen generelle slutninger. Selvfølgelig gjør vi det, på et urettferdig grunnlag. Selvfølgelig blir vi reddere. Men så kommer undringen, hvorfor tar ikke menn til motmæle, hvorfor roper de ikke ut ”Det er ikke slik vi er”. Kvinneopprør i Norge i minst 160 år er lenge, altfor lenge. Det vitner om en tålmodighet som er av det underdanige og det saktmodige slaget. En nedarvet holdning og usikkerhet hos kvinner i forhold til egen rolle?

Jeg undres.

Asylbarna er først og fremst barn

1088381-11-1311466216013 Vi var så mange som engasjerte oss så sterkt for de lengeværende asylbarna for et års tid siden. Det var opprørstendenser i Arbeiderpartiet og SV frontet saken i regjeringen for å la barna bli i Norge, til tross for foreldrenes avslag på asylsøkerne. Nå samles vi igjen 12.januar på arrangement over hele landet.

Det var steile fronter i  debatten. Den ene siden vektla innvandringsregulerende hensyn og den andre siden vektla et barneperspektiv. Den siden som la vekt på innvandringsregulerende hensyn mente at en oppmykning av asylpolitikken ville velte hele asylinstituttet og asylsøkere ville velte over grensen i hopetall. Den andre siden som vektla barneperspektivet tok utgangspunkt i barnekonvensjonen, og hevdet at Norge brøt konvensjonen ved ikke å ta tilstrekkelig hensyn til barnets tilknytning til riket når lengeværende asylbarn ble sendt ut av landet.

Norsk asylforvaltning er streng.

Utlendingsloven av 2008 har likevel et klart barneperspektiv og legger opp til barnesensitive tolkninger på flere områder. Når regjeringen sa at det var bred enighet om den strenge asylpolitikken, var det bare delvis sant, for årsaken til den strenge praksisen var ikke loven, men de 13 innstramningstiltakene som regjeringen vedtok i 2008. Tiltakene ble gjennomført uten lovendringer. Ett av tiltakene var at terskelen for å få opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn skulle heves, noe som i praksis betydde en større vektlegging av innvandringspolitiske hensyn. Det var denne praksisen, som ikke var behandlet av stortinget, som var årsaken til at hensynet til de lengeværende asylbarna ikke fikk den behandlingen man etter loven hadde forventning om.

En justering av forskriften tilbake til lovens opprinnelige hensikt krevde altså ingen lovendring eller stor kurs endring, slik det ble blitt hevdet. Men det ville fått store konsekvenser for nettopp de barna som har bodd lenge i riket eller født her. Trodde man.

I 2006 skrev regjeringen i forslaget til ny utlendingslov følgende: «Her er det viktig å understreke at barna selv er uskyldige i den aktuelle livssituasjonen. Det er foreldrene som må ta ansvar for at familien har søkt asyl og deretter ikke returnert etter et endelig avslag selv om frivillig retur er mulig. Hensynet til barna kan imidlertid tilsi at det på et tidspunkt bør skje en formalisering av oppholdet. Det vises i denne forbindelse til den forskriftsendring som ble foretatt 1. juni 2007 som innebærer at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av om tillatelse skal gis (…).»

Så endret praksis seg. Barn som både var født og oppvokst her ble tvangsretunert ut av landet sammen med sine foreldre. Det var dette som opprørte så veldig mange av oss. Dette var norske barn som lekte med våre barn og som var integrert og hadde sin identitet i lokalsamfunn i Norge.

Begge sider ventet på stortingsmeldingen «Barn på flukt» Så kom meldingen våren 2012 og barneminister uttalte med lite overbevisning at «Jeg er svært fornøyd med at vi nå skal ta større hensyn til barn av asylsøkere som har vært lenge i Norge». For en SV minister som har et parti i ryggen med langt større forventninger til meldingen enn dette, må det ha føltes som å gå på syltynn is å fronte den meldinga.

Det regjeringen var enige om var å føre asylpolitikken og vektingen på hensynet til barnet tilbake til utgangspunktet. Altså ingen lovendring. Men en mulighet til å få behandle sakene på nytt med denne justeringen. Mange organisasjoner mente at dette var et sterkt og tydelig signal til UNE og øynet håp.

21.12.2012 kom avgjørelsen i høyesterett. Dommerne mente at UNE sitt vedtak om utsendelse av barna som hadde bodd hele sitt liv i Norge var i tråd med gjeldene regelverk og at UNE kunne vektlegge innvandringsregulerende hensyn over barnets beste.

På den måten ble lovverket synliggjort og virkelig gjort.  De fine ordene til ministeren og regjeringen viste at politikeres gode intensjoner må føres i pennen på en tydeligere juridisk måte enn meldingen «barn på flukt» la opp til om praksis skal endres. Justeringer var ikke godt nok. Det endret ingen juridisk praksis.

Jeg har barn, jeg har arbeidet med barn og unge så lenge jeg har arbeidet, jeg har møtt asylbarn og sett dem inn i øynene og jeg har gang på gang blitt konfrontert med de belastninger vi som samfunn påfører disse barna fordi vi lar deres liv være på vent. For meg vil barnets beste alltid vektes langt tyngre enn innvandringsregulerende hensyn, bare for å avklare hvor jeg står.

Barn er først og fremst barn. Selv kort tid er lang tid i et barns barndom. I mange år lever disse barna med uvisshet. Uvisshet fordi det aldri blir helt avgjort om de skal bo her eller ikke. Det gir mange av disse barna enorme belastninger. De opplever at Norge ikke vil ha dem, og de bruker tid og krefter på å forstå hvorfor de er uønsket. Staten påfører dem belastninger ved og ikke gi dem klare raske svar. For å toppe det som må oppleves som en straff, sendes de til slutt ut av landet etter mange år eller hele livet sitt i Norge.

Mange har ment at denne belastningen er det deres foreldre som utsetter dem for ved og ikke returnere til sitt hjemland, eller ved å ta dem med på en håpløs flukt. Mitt svar på det er at Norge har lange tradisjoner med å ta hensyn til barnet og gi dem en god og forsvarlig oppvekst uavhengig av hva deres foreldre mener, gjør eller er i stand til. Det er ingen grunn til å avvike den praksisen. Årsaken til at foreldrene finner det umulig å returnere til sitt hjemland kan være legitim eller ikke. Men barna bærer konsekvensen av de valg foreldre gjør. Vår jobb er å redusere skadelige konsekvenser og gi barn en forsvarlig oppvekst. Jeg har ennå ikke hørt et fornuftig argument for hvorfor vi skal avvike dette prinsippet i vår forvaltning når det gjelder asylbarn. Det handler om etikk og moral og våre forpliktelser gjennom barnekonvensjonen.

Noen ganger må vi som samfunn ta det ansvaret deres foreldre ikke har maktet. Vi har et ansvar for å sørge for en god og forsvarlig oppvekst for de barn som befinner seg her i Norge. For de barna som har bodd her i en tredjedel av sin barndom, kanskje hele sitt liv og som bare kjenner norsk språk, norsk kultur, norske venner, ski, appelsiner, søndagstur og brunost. Vi må ta inn over oss konsekvensene for barnet når vi fratar dem muligheten til å sluttføre en skolegang som er halvgått, og når vi fratar dem de individuelle rettighetene vi har gitt barn i dette landet fordi vi tror at barn er kompetente individer med et egenverd som er ukrenkelig uavhengig av hvor de kommer fra og deres foreldre mer eller mindre kloke valg.

Å avbryte skolegang i et land og starte den opp i et annet med et nytt undervisningsspråk kan vanskelig la seg gjennomføre uten at det får konsekvenser for skolegangen til barnet. Legger vi til de psykiske belastningene barnet blir utsatt for i en slik prosess er det sannsynlig at dette har store konsekvenser på flere nivåer. Å leve i en familie preget av utrygghet og uvisshet vet vi kan gi store helsemessige og utviklingsmessige skader. Og det gjør det noe med et barn å bli avvist av det landet det opplever som sitt og av det samfunnet det har sin identitet i. Vi snakker om barn som har levd store deler av sin barndom her. Som kanskje aldri har bodd noe annet sted og som i alle andre henseende er norske.

Ingen barn skal være fanget som gissler i en diskusjon om rikes sikkerhet og innvandringsregulerende hensyn.

«Barn er helt ordentlige, hele mennesker» skrev min kloke venninne på facebook her om dagen. Hun siktet til behandlingen av asylbarn. Hun minnet oss om at barn ikke er vedheng til sine foreldre, et ubehagelig biprodukt, en lei konsekvens, utilsiktet skade. Barn er heller ikke retorikk i en debatt om innvandring, eller et argument i en sak om riktes sikkerhet. De er helt ordentlige, hele mennesker.

Delta i markeringen 12. januar!

vennskap-til-blogg-1

Anne & Hanne

Giving up is not an option

Villroser har vært så heldige at vi har fått lov til å publisere en samtale mellom Kristin Skogen Lund og Ingrid Ihme. Samtalen har tidigere vært publisert på Telenor sitt interne nett. Kristin Skogen Lund er konserndirektør i Telenor med ansvar for Digital Services samt Broadcastdivisjonen. Stillingen inngår i Telenors konsernledelse. Hun er også Norges første kvinnelige NHO-president. Kristin er 46 år og har fire barn. Ingrid sier "Jeg har vært så heldig å ha Kristin med på ulike Open Mind-arrangement mange ganger. Om Kristin vil jeg si: hun nysgjerrig og stiller riktige og kloke spørsmål, hun analyserer fort og finner essensen i saker. Hun vet hva som er viktig, det har hun ikke minst lært av sin far, som var motstandsmann under krigen og satt i konsentrasjonsleir. I forhold til meg, så opplever jeg at hun på en varm og respektfull måte beskriver min styrke og min svakhet".

Vi ønsker Kristin Skogen Lund lykke til i sin nye jobb som Administrerende direktør i NHO.

Giving up is not an option

”People with a burning passion are not what we need in Open Mind. We need leaders who require high standards and who are actually able to recognize one’s efforts,” said Ingrid Ihme in a conversation with Kristin Skogen Lund on Open Mind.  

Kristin Skog Lund: The first couple of weeks after I took up my position in Telenor I met Ingrid who introduced me to Open Mind. I got so impressed both by the extent of the programme and the way in which Ihme and her team slowly and consistently have built it up and expanded it to also include other target groups. To make initiatives like this sustainable is not easy. Ingrid and her team have managed to make this a win-win formula for all involved parties from the very start. Furthermore, when I think of the perseverance and dedication that Ingrid shows despite the obstacles and challenges in her way, I am simply amazed.

Many people have heard about Open Mind, but they do not know a lot about you. Could you please tell us a little about yourself?

Ingrid Ihme: Sure, I come from a farm in Mandal in the southern parts of Norway - a great place to grow up. Ever since I was a child, my family always have told me how clever I am, and that there was nothing I couldn’t manage. So I’ve come to believe that this is a fact. That is a good quality to have as a manager — it helps to believe that you are clever and capable of achieving results.

Kristin Skog Lund: In that case, I guess we have something in common. When asked about myself, I often tend to say that when you believe in yourself, or as a small child is told that you can achieve whatever it is —in comparison to others, who are told the opposite—this is such a formative experience. I believe we share something here.

Ingrid Ihme: Yes. I have never accepted it when people say that this or that can’t be done. I have a progressive muscular disease, which means my condition will only get worse. I began using a wheelchair when I was about 20 years old. When you lose the ability to walk at such a young age, and having an illness like this, it means you are often experiencing grief. But, on the other hand, you also become very strong; I believe I can handle anything.

Kristin Skog Lund: So, this really puts things into perspective?

Ingrid Ihme: Yes, it does – it gives you faith in yourself and others. This is very positive. Having said that, it’s also really good to get a chance to work, it gives you an opportunity to focus on something else and not on the fact that things are not going well.

Kristin Skog Lund: Can you tell me a bit about the background to the Open Mind programme, and how you became involved? 

Ingrid Ihme: The programme itself started in 1994 in Aprildata, which was bought by Telenor in 1996. I had a friend who was involved in the programme.

Kristin Skog Lund: What were you doing before this?

Ingrid Ihme: I came from college, where I had been studying the history of ideas and religions and spent six months studying law, which I found boring — I couldn’t have continued doing that for six years. I joined the programme in 1996, and then became project manager in 1998. My first job was as a programme manager.

Kristin Skog Lund: What is the most important quality a manager of such a programme should have?

Ingrid Ihme: Some say that you need a person with a burning passion to do this kind of a job. I think that is a silly thing to say, as it is not the case. You need a manager who requires high standards, who communicates clearly and who is actually able to recognise one’s efforts. That is what I had when I started.

Kristin Skog Lund: What does a typical workday for you look like? What are the most important things that you do?

Ingrid Ihme: I spend my time strengthening Open Mind’s position both internally and externally. Externally, towards politicians, the Norwegian Parliament, other companies and the Norwegian Labour and Welfare Administration (NAV). Whereas internally, I spend my time working with regular Open Mind activities and the Integration programme i.e. with internships and admissions.

Kristin Skog Lund: What are the biggest challenges you are encountering?

Ingrid Ihme: Well, I think we have come long way. As long as we provide people with information, then the challenges we encounter are not that big.

Kristin Skog Lund: Ok, so there are no barriers that you are constantly coming up against and that irritate you?

Ingrid Ihme: No, not really.

Kristin Skog Lund: That’s good to hear. Ingrid, I have to ask you, since a lot of people see you as the embodiment of Open Mind; where would Open Mind have been without you?

Ingrid Ihme: I don’t know actually. I really enjoy bringing about change. And I raise questions when I don’t agree that changes can’t be made. I’m a doer, and I am also good at recognising great ideas, like, for example, when we spoke about extending the programme to also include Integration [of non-European immigrants]..

Kristin Skog Lund: Who inspire you the most - where do you get your energy from?

Ingrid Ihme: I get most of my energy and inspiration from the participants, actually. They are on their way to getting a permanent job, which is of key importance to them as to everybody else.

There is a lot of energy in this work. Similarly, I have - and still get - an energy boost from all the people in Telenor who believe in me - including you now.

Kristin Skog Lund: Thank you! Do you know if the Open Mind programme has inspired others to do the same?

Ingrid Ihme: Yes, in DiGi they introduced a similar programme, called Open Hearts. The same thing has also been done in Sweden and Pakistan. But, in Norway there are no other companies that have followed Telenor’s good example.

Kristin Skog Lund: Why is that, do you think?

Ingrid Ihme: To be completely honest, a lot of people think that it is too expensive and that it takes a lot of resources to succeed. All that is needed is for someone to say that this should be done. Even so, the Norwegian government recently created a new job strategy, into which they have incorporated a large part of our philosophy.

Kristin Skog Lund: I am sometimes asked about Open Mind, and the attitude I am met with is that it is easy for a big company like Telenor to do this. But as you’ve told us, the truth is that this did not come from us but from a very small company, which we acquired a while back. This is the best example that you don’t need to be big to succeed.

Ingrid Ihme: Yes, this clearly shows that you don’t need to be big to succeed. I’d love to get the programme running in Statoil and Aker too.

Kristin Skog Lund: Have you been in dialogue with other big companies in Norway? Have you been spreading the word outside Telenor?

Ingrid Ihme: Yes, I have, but they and others seem to think that it is difficult to succeed. I have approached a number of people in various HR networks, and they say “yes that sounds great” — but nothing comes of it. But, to be completely honest, I don’t really mind. Because that means that we in Telenor are free to pick and choose the very best candidates.

Kristin Skog Lund: Indeed! Good point! You have been part of this for 15 years now. In 15 years’ time, how will it look then? If we have this conversation then, what do you think we will look back on?

Ingrid Ihme: I think that maybe in 15 years’ time, there will no longer be a need for an Open Mind programme. I think that it will have become more commonplace to employ people from different backgrounds—be it people who are physically disabled or immigrants—than it is today.

Kristin Skog Lund: So, if I understand you correctly, your ambition going forward is that the Open Mind programme will become so successful that it will no longer be necessary?

Ingrid Ihme: Yes, after a while. But in the short term, I would like Open Mind to be launched in other countries where Telenor is present, as well as in other companies in Norway. I would also love to convert the Open Mind programme to a trainee programme so that participants start getting salary right from the beginning. We are currently using funds from NAV for two years for the physically disabled and for one year for immigrants.

«Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.»

Da bomben 22.juli 2011 smalt, stod jeg på bussholdeplassen og ventet på bussen. Det var fredag og jeg gledet meg til helga. Lite viste jeg hva jeg stod ovenfor, og at hendelsene den dagen ville komme tettere innpå meg enn mange andre. Mens jeg stod og ventet på bussholdeplassen så jeg flere oppdatere facebook  med "terrorkrigen har kommet til Norge, nå har muslimene angrepet oss, dette er det vi har advart om i flere år". Min første tanke var å ringe til de jeg kjenner som jobber i nærheten av regjeringskvartalet. Heldigvis var ingen av mine venner berørt av bomben. Men lettelsen ble byttet ut med angst ettersom meldingene om skyting på Utøya avløste nyheten om bomben i Oslo. Det var som om blodet i årene mine frøs til is. Jeg kjente panikken ta tak i meg. Jeg hadde jo nettopp fått melding fra Syvert om at det var greit på øya . Katten min hadde spist opp laderen til mobilen min, og akkurat da jeg trengte bekreftelse på at alt var bra, var mobilen tom for strøm. Jeg var desperat etter å få kontakt med Syvert og de andre jeg visste befant seg på øya og som jeg hadde vinket av gårde på sommerens store happening bare noen dager i forveien.

Klokka fem om morgenen klarte jeg ikke sove lenger jeg stod opp og så nyheten som rullet over skjermen: «80 stykker er skutt og drept». Magen veltet seg og jeg stormet på toalettet og spydde som aldri før.

I løpet av 23.juli blir det klart at tre stykker fra Mandal hadde overlevd, Tonje, Lise og David. Men Johannes fra Mandal og ytterligere tre til fra Vest-Agder, deriblant Syvert, var savnet

I løpet av uka blir det ufattelige langsomt en sannhet; Syvert, Johannes, Torjus og Pamela fra Vest Agder var blant de drepte.

Det var Syvert jeg kjente best. Han kom inn i livet mitt på et årsmøte i Mandal AUF. Han hadde store øyner og fulgte nøye med på hvert ord som ble sagt. Sulten på politikk. Breddfull av engasjement. Klar for å endre verden.

Rett i forkant av sommerleiren på Utøya hadde Mandal besøk av justisminister Knut Storberget. Syvert ble både inspirert og engasjert. Han hadde funnet sin lokale fanesak, og motivert av ministeren var han klar for å jobbe videre for å vinne den saken etter Utøya oppholdet.

"Når æ kjeme heim etter Utøya, da ska æ jobbe videre med "Nei til salg av postgården" for æ ska vinne den saken, ingen ska vinne over mæ".

Syvert var en vinner, jeg var aldri i tvil om at han ville føre den saken i land. Og jeg må smile, for Syvert hadde denne uovervinnelige selvsikkerheten bare en ung mann med livet foran seg kan ha. Han var sulten på å lære om hvordan man kunne oppnå resultater i politikken, hvordan man kunne bidra til at politikk gjorde livene bedre for folk og hvordan han kunne bidra. Det var ærefullt å få følge han denne første tiden i politikken og se hvordan han utviklet seg, hvordan han mestret og hvordan det gjorde at han vokste som menneske. I AUF fant han en plattform for engasjementet sitt, her var han hjemme og her satte han sitt preg.

Så ble altså han offer for gjerningsmannens kuler den ettermiddagen 22.juli. Og igjen står vi i avmakt og kjenner på sorgen, sinnet og det enorme savnet. Vi vil alltid fortsette å lure på hvordan disse unge menneskene faktisk ville ha endre verden med sin tilstedeværelse og engasjement. Heldige var vi som fikk kjenne dem den tiden de var her, heldige er vi som fortsatt kjenner restene av deres engasjement drive oss videre.

De neste dagene forsvant i en endeløs berg og dalbane av sterke følelser. Som leder av Mandal AP, var jeg i kontakt med pårørende og jeg gjorde mitt beste for å få oversikt over situasjonen og bidra med det jeg kunne der det var nødvendig. Mitt sjokk og min sorg ble vevd inn i den kollektive sorgen og ble virkeliggjort i samtalene med de pårørende og i møte med ungdommene som etter hvert vendte hjem fra Utøya. Dagene var uvirkelige. Nettene fylt av svart sorg.

Den 25. juli fikk jeg vite at jeg var gravid med min datter. Jeg husker fortsatt følelsen av tomhet da jeg fikk det som skulle være en lykkelig beskjed. Tomhet fordi jeg ikke visste hvordan jeg kunne glede meg over å vente et barn, når 69 foreldrepar nettopp hadde mistet sine på den mest grusomme måten av alle? Det var blandede og vanskelige følelser. Jeg var 7 uker på vei, og fikk beskjed om at jeg stod i fare for å miste barnet. Heldigvis, i dag har jeg en flott, sterk og frisk jente som er fire måneder gammel. Ei solstråle som hver dag minner meg på livets gave.

Vi må ikke glemme 22 juli, vi må heller ikke glemme alle som ble drept, skadet eller som mistet sine kjære. Vi må ikke være redd for å gi hverandre trøstende ord og være medmennesker. Vi må ikke glemme å spørre og vise at vi bryr oss, selv et år etter.

Dagene og ukene etter 22.juli var preget av et samfunn som kollektivt gav sin oppslutning rundt felles verdier; Menneskeverd, åpenhet og demokrati. Det kjentes godt og trygt å være omsluttet av denne godheten og omsorgen som ble vist. Jeg håper det vedvarer og at vi ikke glemmer at det er verdier verdt å kjempe for, verdt å stå opp for. Vi kan hedre de flotte ungdommene som aldri kom hjem ved å skape det samfunnet de trodde på og ved å holde menneskeverdet høyt hver eneste dag. Slik går jeg videre.

«Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.»