Likestilling

Er vi et likestilt samfunn?

Ole Henrik GrønnVillrosene møtte vår neste gjesteblogger for første gang i fjor under Arendalsuka. Ole Henrik Grønn er fylkessekretær i Aust-Agder AUF og er åpen, imøtekommende og inkluderende. Ole Henrikt har tidligere vært bystyrerepresentant Sarpsborg kommune (2003-2012), vararepresentant til stortinget 2005-2009, tidligere visepresident i Ungdommens nordiske råd 2006-2008 og tidligere fylkesleder og landsstyremedlem LLH 2008-2010.

Til helgen gifter Ole Henrik seg med sin store kjærlighet Bjørn Preben Anfinsen-aRisæ. En historisk hendelse i Agder, og noe som har skapt debatt i bla. dagen og Agderposten. De blir det første homofile paret på Sørlandet som skal  få oppleve en kirkelig forbønnshandling.

Villrosene gratulerer Ole Henrik og Bjørn Preben med sin store dag, 15.06.2013.  All lykke i fremtiden og hurra for kjærligheten!

......................................................................................................................

Er vi et likestilt samfunn?

Som åpen homofil hører jeg ofte utsagn som for eksempel «nå er vi vel et likestilt samfunn?» og «hvorfor skal de homofile fortsette å kjempe nå som man kan gifte seg i Norge?». Ja, det er riktig at homofile og lesbiske kan inngå ekteskap i Norge, men vi har langt igjen før vi kan si at vi er i mål med å bli et likestilt samfunn.

15.juni gifter jeg meg med min store kjærlighet. At jeg kan gjøre det med familie og venner til stede er jeg selvfølgelig takknemlig for. Men det skjer ikke uten at det har vært en lang og til dels tøff prosess.

Homofile og lesbiske kan i Norge gifte seg på lik linje med hetrofile, men i motsetning til par av ulikt kjønn må likekjønnede par ta til takke med borgerlig vigsel. Mange homofile og lesbiske er kristne og er glad i kirken, heldigvis er kirken i en prosess og man har vedtatt at man skal leve med to syn på likekjønnede ekteskap.

Selv er jeg i den heldige situasjon at jeg og min kommende ektemann skal få oppleve en kirkelig forbønnshandling. Vi blir i tillegg det første paret på Sørlandet som får denne muligheten etter at vi i over 6 måneder har vært i dialog med kirken. I tillegg til at vi får leie kirkebygget har vi vært så heldige at vi har en sogneprest som gjerne ønsker å be for oss, for kjærligheten, for trofastheten og vårt samliv.

Menneskers tro og tvil har jeg stor respekt for og derfor respekterer jeg de som mener at mitt valg er feil, men samtidig forventer jeg respekt tilbake fra de samme personene. Skal man komme lengre i denne sammenheng så er gjensidig respekt og dialog avgjørende.

Selv om vi fortsatt har noen utfordringer i Norge, så er situasjonen en helt annen for mange homofile, lesbiske, bifile og transpersoner rundt om i verden. I 8 land er det dødsstraff for mennesker som utfører seksuelle handlinger med personer av samme kjønn. Andre steder utsettes homofile og lesbiske for vold, trusler og forfølgelse.

Nettopp derfor er kampen for like rettigheter, toleranse og respekt langt fra over. Mennesker rundt oss trenger vår støtte og vår anerkjennelse og nettopp derfor velger jeg å engasjere meg for alles rett til å være seg selv fullt og helt.

Foto: Erik Holand

Stemmerettsjubileet - vi har mye å feire!

Turid Lilleheie - Tjenestemannsbladet (2)På selveste stemmerettsdagen er vi stolt over å kunne presentere Turid Lilleheie som gjesteblogger. Turid var leder av NTL( Norsk tjenestemannslag) i perioden 1998-2010.  I LO var hun særlig opptatt av å løfte de lavest lønnede kvinnene i privat sektor, sikre heltid til kvinnene i omsorgsyrker og heve lønnen til kvinnedominerte grupper i offentlig sektor.

I dag er Turid styreleder av Progressiv som en tenketank som er trygt forankret på sentrum-venstresiden, internasjonalt orientert og som er en møteplass på tvers av parti- og organisasjonsgrenser.

Turid deler dette innlegget med oss samtidig som det også publiseres på progressiv.no og radikalportal.no

Villrosene ønsker dere alle en god stemmerettsdag!

..............................................................................................................

Den 11. juni er det 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett på lik linje med menn. 100 år etterpå har vi har mye vi kan feire.

Vi har mye å takke kvinner som Gina Krogh og Fernanda Nissen for. Også Camilla Collett og Fredrikke Marie Quam var viktige bidragsytere i kvinnekampen for 100 år siden og for at kvinnene i Norge fikk stemmeretten i 1913. Disse kvinnene gikk i bresjen for likestilling, likeverd og stemmerett i en tid da mannsherredømmet var sterkt. Disse kvinnene feirer vi i år.

Feirer politisk aktive kvinner

Vi feirer ikke bare at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. (www.stemmerettsjubileet.no) Vi feirer ikke bare at vi har stemmerett og bruker denne retten. Vi feirer at vi kvinner er politisk aktive, og setter vårt preg på samfunnsutviklingen. (http://kvinnesak.no)

Feirer velferdsstaten

Vi feirer at vi har en velferdsstat med velferdsordninger som gir enkeltmennesker frihet, frihet til å velge barn, familie og arbeid. Mor og far kan kombinere jobb og omsorgsansvar. Vi feirer at vi har verdens beste foreldrepermisjon, at vi har delt foreldrepermisjon, og at fedre har egne permisjonsrettigheter. Far er ikke lenger avhengig av arbeidsgivers velvillighet for å få permisjon.

Alt dette feirer vi i et likestillingsperspektiv. Vi feirer at kvinner har mulighet til å være i lønnet arbeid og at kvinner kan være økonomisk selvstendige. Vi feirer at bare Island har høyere deltakelse av mødre i arbeidslivet. Vi feirer at ikke far alene har ansvar for inntekt og økonomi.

Feirer barnehagedekning og abort

Vi feirer at vi har full barnehagedekning (takk til Kristin Halvorsen). Vi feirer at alle har råd til å ha barn i barnehage og i skolefritidsordninger.

Vi feirer at vi har selvbestemt abort. Vi feirer at det er kvinnen selv (eventuelt sammen med barnefaren), som skal avgjøre om det er forsvarlig å gjennomføre svangerskapet. Vi feirer at det ikke er politisk oppnevnte personer i en nemnd som skal ta denne avgjørelsen på vegne av kvinnen og familien.

Feirer kampen for likelønn

Så feirer vi at vi er på vei når det gjelder likelønn. Vi feirer at regjeringen satte ned en likelønnskommisjon – og likelønnsspørsmålet kom på dagsorden. Nå er likelønn et viktig satsingsområde innenfor de fleste tariffområder. Spesielt må partene i staten ha honnør for jobben som er gjort. Og æres alle som æres bør, også fornyingsminister Rigmor Aasrud har vært en viktig bidragsyter i dette arbeidet.

Og forhåpentlig kan vi etter hvert også feire at kvinnedominerte yrker får status og lønn tilsvarende mannsominerte yrker.

Feirer retten til heltid

Forhåpentlig kan vi også snart feire at heltid blir en rettighet. Den sittende regjering vil lovfeste retten til heltid. Vi kan da feire at ikke arbeidsgiver skal ha råderett over hvorvidt kvinner skal få jobbe heltid eller deltid. Kampen om heltid er også kamp for likelønn. Mødre som jobber heltid er ikke dårlige mødre. I tillegg til å ta medansvar for barn, hus og hjem tar de også ansvar for egen økonomi og barnas økonomi og levestandard.

Feirer et feminint land

Jeg våger påstanden om at de aller fleste menn er fornøyd med å bo i et land, som den internasjonalt kjente professor Geert Hofsted har karakterisert som et av verdens mest feminine. Menn er glade for å ha mulighet til å få sin del av foreldrepermisjonen.

Stemmerettsjubileet – vi har mye å feire

Den 11. juni er det 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett på lik linje med menn. 100 år etterpå har vi har mye vi kan feire.

Vi har mye å takke kvinner som Gina Krogh og Fernanda Nissen for. Også Camilla Collett og Fredrikke Marie Quam var viktige bidragsytere i kvinnekampen for 100 år siden og for at kvinnene i Norge fikk stemmeretten i 1913. Disse kvinnene gikk i bresjen for likestilling, likeverd og stemmerett i en tid da mannsherredømmet var sterkt. Disse kvinnene feirer vi i år.

Feirer politisk aktive kvinner

Vi feirer ikke bare at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. (www.stemmerettsjubileet.no) Vi feirer ikke bare at vi har stemmerett og bruker denne retten. Vi feirer at vi kvinner er politisk aktive, og setter vårt preg på samfunnsutviklingen. (http://kvinnesak.no)

Feirer velferdsstaten

Vi feirer at vi har en velferdsstat med velferdsordninger som gir enkeltmennesker frihet, frihet til å velge barn, familie og arbeid. Mor og far kan kombinere jobb og omsorgsansvar. Vi feirer at vi har verdens beste foreldrepermisjon, at vi har delt foreldrepermisjon, og at fedre har egne permisjonsrettigheter. Far er ikke lenger avhengig av arbeidsgivers velvillighet for å få permisjon.

Alt dette feirer vi i et likestillingsperspektiv. Vi feirer at kvinner har mulighet til å være i lønnet arbeid og at kvinner kan være økonomisk selvstendige. Vi feirer at bare Island har høyere deltakelse av mødre i arbeidslivet. Vi feirer at ikke far alene har ansvar for inntekt og økonomi.

Feirer barnehagedekning og abort

Vi feirer at vi har full barnehagedekning (takk til Kristin Halvorsen). Vi feirer at alle har råd til å ha barn i barnehage og i skolefritidsordninger.

Vi feirer at vi har selvbestemt abort. Vi feirer at det er kvinnen selv (eventuelt sammen med barnefaren), som skal avgjøre om det er forsvarlig å gjennomføre svangerskapet. Vi feirer at det ikke er politisk oppnevnte personer i en nemnd som skal ta denne avgjørelsen på vegne av kvinnen og familien.

Feirer kampen for likelønn

Så feirer vi at vi er på vei når det gjelder likelønn. Vi feirer at regjeringen satte ned en likelønnskommisjon – og likelønnsspørsmålet kom på dagsorden. Nå er likelønn et viktig satsingsområde innenfor de fleste tariffområder. Spesielt må partene i staten ha honnør for jobben som er gjort. Og æres alle som æres bør, også fornyingsminister Rigmor Aasrud har vært en viktig bidragsyter i dette arbeidet.

Og forhåpentlig kan vi etter hvert også feire at kvinnedominerte yrker får status og lønn tilsvarende mannsominerte yrker.

Feirer retten til heltid

Forhåpentlig kan vi også snart feire at heltid blir en rettighet. Den sittende regjering vil lovfeste retten til heltid. Vi kan da feire at ikke arbeidsgiver skal ha råderett over hvorvidt kvinner skal få jobbe heltid eller deltid. Kampen om heltid er også kamp for likelønn. Mødre som jobber heltid er ikke dårlige mødre. I tillegg til å ta medansvar for barn, hus og hjem tar de også ansvar for egen økonomi og barnas økonomi og levestandard.

Feirer et feminint land

Jeg våger påstanden om at de aller fleste menn er fornøyd med å bo i et land, som den internasjonalt kjente professor Geert Hofsted har karakterisert som et av verdens mest feminine. Menn er glade for å ha mulighet til å få sin del av foreldrepermisjonen, og de er fornøyde med at de ikke alene må ta ansvar for familiens inntekt. Dette er en del av en den norske velferdsmodellen.

Men kampen fortsetter

Selvbestemt abort, full barnehagedekning og fødselspermisjon med fedrekvote er ikke rettigheter vi har vunnet en gang for alle. Den politiske debatten i 2013 har vist oss at vi fortsatt må kjempe for å beholde disse rettighetene.

Abortdebatten var et hett tema under Høyres landsmøte. Høyresiden vil fjerne fedrekvoten i fødselspermisjonen. En eventuell borgerlig regjering kan komme til å øke barnehagesatsene. Høyresiden vil heller ikke sikre arbeidstakeres (les kvinners) rett til heltid. Dette til tross for at deltidsstillinger er et typisk problem for kvinnedominerte arbeidsplasser.

Fortsatt vold i hjemmet

Selv om vi er kommet langt når det gjelder likestilling har vi fortsatt problemer som skal løses. Vi har store utfordringer med hensyn til vold mot kvinner. Anmeldelser av voldtekt øker, og vold i nære relasjoner er et økende problem.

Når de gjelder fordeling av posisjoner, makt og penger i næringslivet, gjenstår mye. Vi har mye å feire, men vi har også en lang vei å gå.

stemmerettsjubileumet

Nøkkelen til å lykkes

402593_10150450961565685_1473415846_nVår neste gjesteblogger Laila Bakke (43 år). Laila bor i Trondheim med to katter. Hun har hovedfag i Psykologi og har skrevet en mastergrad om "funksjonshemmede og samfunn". Et aktuelt tema om som underbygger viktigheten av jobbstrategi for funksjonshemmede. . Hun har tidligere vært prosjektleder i NHO. Nå jobber hun i Unge Funksjonshemmede. Her er Laila prosjektleder for et prosjekt som skal utrede situasjonen for unge uføre. Laila har også mye organisasjonserfaring, som tillitsvalgt i Norges Handicap forbund og i Foreningen for Muskelsyke.

Vi er stolte over at Laila vil skrive for oss.

God lesing

 

 

Nøkkelen til å lykkes

For å lykkes i arbeidslivet er troen på seg selv viktig. Troen på egne evner, ferdigheter, og ikke minst, troen på at akkurat jeg har noe å bidra med. Målet er å overbevise arbeidsgiver om at akkurat jeg er den perfekte for denne jobben.  Hva skjer da hvis du ikke har denne troen? Hvis du hele livet har fått høre at du er «annerledes», ikke flink nok, ikke dyktig nok, at du ikke trenger å anstrenge deg, for du klarer ikke å lykkes likevel. Hvis du er en byrde for samfunnet, og dine behov ikke telle - ville du da klare å bevare troen på at du har en selvfølgelig plass som er verdifull deltaker i arbeidslivet?

I min masteroppgave «Den skjulte virkeligheten» intervjuet jeg funksjonshemmede om deres tanker knyttet til det å være en resurs i arbeidslivet. Jeg ville gi en stemme til de som ikke kommer til orde i debatten.  Etter møte med informantene mine sitter igjen med spørsmålet: hvordan kan så mange funksjonshemmede faktisk klare å være i arbeid? Hvordan bevarer de sin tro på seg selv og sine resurser, når møter et hjelpeapparat som fokuserer på negative sider, og utilstrekkelighet istedenfor resurser og muligheter? Et hjelpeapparat som til tider bruker personens resurser som et argument for ikke å innvilge nødvendige tiltak. Informantene beskrev en virkelighet som er skjult for de fleste. En virkelighet som kan gi noen svar på hvorfor så mange funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet.

Hindringene funksjonshemmede har knyttet til å være aktive arbeidstakere handler i like stor grad om forhold utenfor arbeidsplassen, som på selve arbeidsplassen. De må håndtere et hjelpeapparat som har et medisinsk fokus på funksjonshemning. Tjenester rettet mot funksjonshemmede er i liten grad utformet med tanke på unge aktive funksjonshemmede som er i arbeid.  Både kultur og organisering av tjenester er uformet på en slik måte vanskeliggjør en hverdag som aktiv yrkesutøver.

For de aller fleste arbeidstakere er det en selvfølge å stå opp om morgenen, kle seg, kanskje spise litt, før man setter seg i bilen, tar bussen eller toget til jobben.  Det er en selvfølge at man som arbeidstaker kan komme seg inn på arbeidsplassen.  Har de arbeidsverktøy som trengs, det er tilgang på fagstoff muligheter til kommunikasjon med kollegaer. Ved arbeidsdagens slutt regner de fleste med å komme seg greit hjem, til hus og hjem, familie og de oppgavene som skal gjøres på fritiden.

Hverdagen mine informanter beskriver er svært annerledes. Det ingen selvfølge at de får hjelp til å komme seg opp om morgenen i tide til å komme seg på jobb. Hjemmetjenesten har vaktskifter som vanskeliggjør å få hjelp i tide til å rekke jobben. Transporttjenesten kommer ofte for sent, eller for tidlig, noe som gjør dem til ustabile arbeidstakere. Fordi tjenestene er utformet som de er, opplever informantene at de blir sett på som brysome og kravstore.

Resultatet i oppgaven viser at mange funksjonshemmede på veien fram til arbeidsplassen må lære seg en måte å håndtere systemet på, en personlighet og fremstilling av seg selv, som er lite forenelig med å kunne se seg selv som en resurssterk arbeidstaker. For å klare å være i arbeid må de balansere rollen som takknemlig mottaker av tjenester, med rollen som selvsikker arbeidstaker som har mye å tilby en arbeidstaker. Denne balansen er ikke lett, og resultatet blir fort at troen på seg selv svinner i kampen mot byråkratiet.  Mange av informantene mine mener at dette er det vanskeligste for funksjonshemmede som skal ut i arbeid: ivareta troen på seg selv.

Her ligger nøkkelen til hvorfor Telenor Open Mind har så stor suksess med sitt Traineeprogram. Deltakerne som går dette programmet får styrket sin tro på at de er verdifulle resurser på arbeidsmarkedet, at de har har noe å bidra med og at de kan være minst like gode arbeidstakere som andre. Fokus for ledelsen i Open Mind er å finne de unike kvalitetene til den enkelte, se styrken og kompetansen, samtidig som deltakerne får lære seg å håndtere hjelpeapparatet på en hensiktsmessig måte.  Overgangen til arbeidslivet kan være tøff og brutal for mange. Det er mye som skal på plass. I Open Mind kan de bistå deltakerne, slik at de kan få fokusere på det de er gode til, på å mestre jobben, fordi de vet de har en samtalepartner i forhold til utfordringene. Deltakerne i programmet lærer seg å tro på seg selv og det de har å bidra med i arbeidslivet samtidig som de lærer hensiktsmessige strategier for å takle et hjelpeapparat som ikke alltid legger til rette for aktiv deltakelse i samfunnet.

Nav burde lære av de metodene Open Mind bruker for å lykkes med å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet. De har lykkes med en av de store utfordringene, nettopp fordi de setter fokus på den enkeltes resurser, ikke problemer.

 

"Gi meg de brennende hjerter"

arbeiderkvinnene_4777836a Mamma gikk i tog og jeg dilta etter. Slik var det i mange år. Nå er det helst jeg som går i tog og mamma som danner baktroppen med småsarkastiske kommentarer, fortsatt med snert og krutt. Mamma har ikke glemt gamle paroler, men hun har overlatt til oss andre å gå i tog.

Mamma gikk i tog for at kvinner i Afrika skulle få utdanning, hun kjempet for at kvinner skulle få likelønn og at kvinner skulle få større stillinger, helst hele.

Jeg dilta med, sang sangene og veiva med flagget. Jeg beveget meg ubekymret mellom parolene. Jeg forsøkte meg en liten periode i opposisjon som seg hør og bør som tenåring, men det var vanskelig å opponere mot at jenter skulle få utdanning og like muligheter som menn. Jeg var oppdratt av sterke kvinner som i generasjoner hadde trosset kjønnsrollemønster og som hadde arbeidet hardt for å gi neste generasjon større muligheter. Jeg var oppdratt av kvinner med en utpreget sans for rettferdighet og med en tidvis plagsom trang til å uttrykke seg mye og høyt. Det ble i lengde for krevende å være passiv dilter eller i opposisjon. På et tidspunkt fikk både sanger og paroler innhold.

Arbeidersangene var så taktfaste og litt vemodige, med underliggende meninger og med verdier som appellerte både til min rettferdighetssans og troen på å gjøre det som er rett og riktig.

Mamma gikk i tog for likelønn. Jeg husker jeg tenkte på det for noen år siden da jeg stod på talerstolen til Arbeiderpartiet og argumenterte for en «likelønnspott»  En politisk styrt utvikling for å gjevne ut lønna mellom menn og kvinner. På rad og rekke kom gutta fra industrien med sin skepsis og forklarte unge, blonde meg at lønnsoppgjør var lønnsoppgjør og måtte overlates til partene i arbeidslivet. Jeg husker jeg tenkte at det var en oppgave de på ingen måte hadde lyktes med ettersom det var 20 år siden min mor hadde stått på samme talerstol og tatt til ordet for likelønn.

Nå går datteren min i tog sammen med meg og kan hende må hun stå på den samme talerstolen om 20 år til fra nå og fortelle hvordan tre generasjon kvinner har slåss samme kamp for likelønn og ennå tjener kvinner mindre enn menn…  Det er ikke slik at alle kamper er vunnet. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

En vår preget bilder av afrikanske kvinner plakatene. Det var en smule eksotisk kan jeg huske. Det handlet om utdanning som nøkkel til utvikling. At vi rike i nord skulle bry oss med fattige kvinners utdanning var rart. Men mamma fastholdt at utdanning av kvinner ville løfte hele familier ut av fattigdom og nød. Kvinner var oversett i utviklingsarbeidet og man hadde ignorert kvinner som ressurs. Kvinner med utdanning ville kunne lese, ville kunne få arbeid, ville kunne fø seg og sin familie. Kvinner kunne skape en fremtid for seg og sitt land, å investere i kvinners utdanning var å invester i et helt lands utvikling.  Men kronargumentet til mamma var at jenter i Afrika hadde like mye verd som meg. Og ville jeg sloss for min egen rett til utdanning så skyldte jeg mine søstre i Afrika det samme. Det het solidaritet og jeg var solgt for alltid.

Det siste året har det internasjonale samfunnet vist sin vantro over Indias behandling av kvinner. Kvinner blir voldtatt og utsatt for grov vold, de mangler grunnleggende rettigheter og beskyttelse. Både Kongo, Somalia, Afghanistan er land hvor få kvinner er i arbeid og får utdanning. Fordelingen av godene i landet er ekstremt skjev mellom kjønnene. Både voldtekt brukt som våpen, æresdrap og kjønnslemlesting er eksempler på groteske handlinger som fortsatt rammer kvinner på grusomt vis. Det opprettholder undertrykking av kvinner og skaper et samfunn hvor bare noen får ta del. Utdanning gir kvinner muligheter til å bryte med gammelt tankegodt, tradisjoner og ritualer. Det gir kvinner mulighet til å ta arbeid. Utdanning gir også kvinner mulighet for å arbeide for et mer rettferdig arbeidsliv, rettigheter, beskyttelse og lønn. For med utdanning kommer kunnskap og kunnskap gir makt og makt gir innflytelse. Joda, det finnes paroler å gå under.

Mamma jobba fulltid. Men jeg husker hun opprørt og engasjert holdt lange innlegg om deltidsstillingene i helsevesenet. Det var ikke det at kvinner måtte jobbe heltid for enhver pris, men det var det faktum at mange av kvinnen jobbet så små stillinger at de ikke tjente pensjonspoeng.- Og de visste det ikke engang! Mamma så at deltidsstillingen hang sammen med lave lønninger, med lav status og med lav utdannelse.  Men hun holdt fast på at like naturlig som at kvinner skulle ha mulighet til å velge deltidsstillinger så skulle kvinner ha rett og mulighet til fulltidsstillinger.

Kampen for heltidsstillinger, gode pensjonsordninger, slaget om de krevende arbeidstidsordninger arbeidstid og »konkurransedyktig» lønn er ikke verken avklarte eller tilbakelagte kamper. De pågår.  De er gjenstand for valgkamp og det sies at just her vil man se de tydeligste skillene mellom de politiske fløyene. Kanskje du synes det er helt riktig og jobbe mer for samme lønn, og kan hende du synes at arbeidstidsordningen er for lite fleksible, du har full forståelse for hvorfor stivbente regler ødelegger for næringslivet og kan hende du synes at fagforeninger og tariffavtaler har utspilt sin rolle. Da kan du også hende du ikke vet hva du har før du mister det. Da kan det også hende at jeg kaller deg historieløs og tanketom og uten tanke for andre enn deg selv. Det er en finstemt dans mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. Rettigheter og plikter. Det er et nøye gjennomtenkt løp som har bølget seg gjennom historien og gitt Norge et godt arbeidsliv, et arbeidsliv som stabiliserer landets økonomi og som gir de enkelte muligheter til å regulere forholdet mellom arbeid og famile/fritid. Et finstemt forhold som gjør at det er mulig for så mange å delta i arbeidslivet, som gjør det mulig for så mange kvinner å delta i arbeidslivet og som kan inkludere alle i arbeidslivet i ulike faser av livet. Et arbeidsliv som gir mulighet til å skape og å dele. Tro ikke at man kan fjerne eller endre på enkelt forhold i dette arbeidslivet uten at det får konsekvenser. Tro ikke at et godt arbeidsliv kom av seg selv. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

Jeg elsket arbeidersangene og de fremkaller fortsatt gåsehud og tårer i øyekroken. Å stå midt i en arbeidersang er som å stå midt i historien. Det er som å strekke armene ut og la fingertuppene i den ene enden berøre historien og den andre siden berøre fremtiden.

Men først og fremst er arbeidersangene et uttrykk for felleskap, solidaritet og rettferdighet. Det er å holde fast på det som er rett og riktig og som gavner noe mer enn meg selv. 1.mai er kanskje ikke noe de fleste har et sterkt forhold til lenger, men det finnes fortsatt paroler å gå under. Kanskje for lokalsamfunnet ditt, kanskje for samfunnsutviklingen, kanskje i internasjonal solidaritet.

Jeg nynner på den vakreste av alle arbeidersangene. Og minner meg på at det finnes saker større enn meg selv, viktige og riktige, og det gjelder å holde fast på dem, men også å gi dem videre. God 1. mai! Anne & Hanne

«Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.»

( Rudolf Nielsen)

Jente, gutt eller menneske?

Fotograf: Johanne Tunaal-Larsen Vi er stolte over å presentere vår neste gjesteblogger Camilla Dunsæd. Camilla Dunsæd er en samfunnsinteressert dr.scient med mann og tre barn. Hun jobber for tiden som rådmann i Kvinesdal, en jobb hun trives med, og er oppriktig stolt og glad over å lede en så vakker, vennlig og vågal kommune. Engasjementet for rettferdighet tar hun med inn i jobben, bl.a. ved å sette likestilling på dagsorden. Å la mennesker få rom til livsutfoldelse uavhengig av kjønn, farge, bakgrunn og lignende er en viktig verdi hun bygger sin ledelsesfilosofi på. 

God lesing!

 

 

Jente, gutt eller menneske?

Hvert menneske er unikt - ulikt alle andre. Vi har for eksempel forskjellig hårfarge, høyde, hudfarge, nasjonalitet og kjønn. Noen av ulikhetene brukes til å kategorisere mennesker – vi putter folk i bås. Ofte hører vi lettvinte uttalelser om mennesker – dansker er joviale, muslimer er kvinneundertrykkere, franskmenn er gourmeter, kvinner har et omsorgsgen som menn ikke har og lignende. Det kan være noe sant i utsagnene, men det er stor sjanse for at de ikke stemmer når vi treffer det unike enkeltmennesket.

Faren med kategorisering av mennesker er at når en karakteristikk blir gjentatt lenge nok, får den en viss grad av autoritet selv om den kanskje ikke er sann, eller bare inneholder et snev av sannhet. I neste omgang begrenser det det unike menneskets muligheter for livsutfoldelse og det fratar mennesker individualitet.

Dette innlegget har tittel, gutt, jente eller menneske, altså kategorisering av mennesker basert på kjønn. Smak på ordene guttejente og jentegutt. Guttejente er et alminnelig brukt ord, mens ordet jentegutt knapt nok eksisterer. Hva er grunnen til det? Å være maskulin kvinne har vært oppfattet som greit, det er vanskelig å hevde at feminine menn har fått samme status. Det er noen grunnleggende karakteristikker om det å være kvinne og det å være mann som gjør at ordet guttejente finnes, mens ordet jentegutt ikke finnes.

Etter min mening har kategoriseringen, basert på kjønn, ført til at mange mennesker har fått begrensede muligheter til livsutfoldelse. Jeg tror det gjelder både kvinner og menn. Min egen mormor led under at kvinner var forventet å være hjemme. Hun hadde lønnet arbeid til hun giftet seg med min morfar, da ble hun hjemmeværende. Dette ble en begrensning for henne, hun hadde så mye ulevd liv inni seg, så mye energi og kunnskap som ikke ble brukt, at det gikk sterkt utover livskvaliteten hennes. Det står for meg som så sørgelig. Kanskje av den grunn har jeg vært opptatt av at kjønn ikke må begrense menneskers muligheter til livsutfoldelse på alle livets områder.

Som rådmann er jeg opptatt av å legge til rette for at samfunnet Kvinesdal ikke skal begrense mennesker, snarere tvert i mot, la mennesker få rom til å utnytte sitt potensial. Derfor har kommunen satt likestilling på dagsorden. Kjønn skal ikke være en begrensende faktor for mennesker i Kvinesdal. Vi har bl.a. jobbet med likestilling i barnehagene. Ikke for å gjøre jenter og gutter like, men for å gi jenter og gutter like muligheter. Barnehagen skal være en arena der barn får muligheter til å trene ulike ferdigheter, de skal ikke begrenses av forventninger om hvordan de skal være som jenter og gutter. Unike barn skal få et godt selvbilde, ha muligheter for lek og utfoldelse som barn, og ikke som jente eller gutt. Det handler om å utvide handlingsrom og valgmuligheter, og la barna få velge mellom et mangfold av muligheter fremfor bare et fåtall. Vi har filmet barn og ansatte i barnehagen for å undersøke om det er forskjell på hvordan personalet møter jenter og gutter, fedre og mødre. Resultatet er klart – det er forskjeller! For eksempel brukes guttenes navn hyppigere enn jentenes navn, gutter får flere oppfølgingsspørsmål og de voksne har lengre samtaler med gutter enn med jenter. Gutter får mer oppmerksomhet fra de voksne enn jentene får. Vi har filmet vanlige barnehagesituasjoner, måltid, lek, garderobe og lignende. Det viste seg også at personalet møtte fedre og mødre forskjellig. Når far kom og hentet var det en mer spøkefull tone, det ble fortalt små historier fra barnets dag i barnehagen, mens når mor kom var det antall bleieskift og hvor mye barnet hadde spist som var det viktigste å formidle. Filmene har personalet brukt til refleksjon, slik at de kan lære av dette og møte hvert unike barn som det unike mennesket det er, og ikke la kjønnstereotypiene styre! Det handler jo dypest sett om å SE barnet dette, og kjønnsstereotypier, og andre fordommer, stenger for det gode, åpne blikket på barnet - det nysgjerrige blikket. Og alle som jobber med barn bør gjøre sitt for å åpne barnets muligheter i stedet for å stenge dem. Slik får vi barn som følger sine interesser og utnytter sine ressurser. Det gjør barnehagearbeidet mer spennende også - det er jeg sikker på! Barnehagene i Kvinesdal har hatt fokus på dette i flere år nå, og noen år etter første filming, filmet vi på nytt for å se etter endringer. Og endringer fant vi! Barna ble i mye større grad behandlet som barn, selv om det fremdeles er en del spor etter ulik behandling basert kun på kjønn.

Mitt poeng er at vår verdi som menneske ikke er avhengig av hvilket kjønn vi er, hvilken hudfarge vi har eller om vi er franske, somaliske eller norske. Vi har vår verdi som det unike enkeltmennesket vi er. Hvert enkelt menneske er en svimlende komposisjon, en unik blanding atomer, som har blitt akkurat seg selv! Vi har fått vår tilmålte tid på jorden, en tid for å leve ett liv, som ikke må begrenses av stereotypier.

Vi feirer stemmerettsjubileum i år. Dessverre er det fremdeles slik at et stort flertall av de som undertrykkes og diskrimineres i verden er kvinner. Derfor er det viktig at vi i Norge holder opp at rettigheter og plikter i samfunnet gjelder mennesker – det vil være med å bidra til at kvinner verden over får de rettigheter de har krav på og blir behandlet med den respekt de fortjener!

Ikke ta fra meg damene!

Cato Villrosene vil gratulerer alle flotte og fantastiske kvinner med dagen. For at likestillingen skal bli reell er vi helt avhengig av at menn anerkjenner viktigheten av et likestilt samfunn.  I den anledning har vi vår andre mannlige gjesteblogger, Cato Brunvand Ellingsen Cato er vernepleier og bergenser i Oslo. Han har i mange år vært ansatt og tillitsvalgt i Fellesorganisasjonen (FO), men jobber i dag med formidling av kunnskap og kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning. Han er en aktiv skribent og blogger selv på vernepleieren.com.

Inkludering, likeverd, arbeidsliv og helse- og sosialarbeidere som politiske aktører er tema han er særskilt opptatt av.

Igjen, Gratulerer med dagen!

God lesning

................................................

Ikke ta fra meg damene!

Hva skal du bli når du blir stor da? Det var det alle damene spurte meg. Den unge gutten som var sommervikar i omsorgstjenestene. Damene med fast stilling (antakeligvis deltid, men det tenkte jeg ikke på da) og mange års erfaring. Den unge ambisiøse gutten svarte selvsagt ”helse- og sosialsjef”. Reaksjonen fra damene var unison: Typisk mannfolk! Mannfolk som mangler langsiktig ønske om å bli værende i det direkte omsorgsarbeidet i kommunen. Jeg var sikkert ikke den første unge gutten disse trofaste damene har møtt i et kort glimt. Før de forsvinner videre. Altså guttene. Til andre yrker. Bedre betalte jobber. Arbeidsplasser med høyere status.

I disse dager jobber regjeringen med alle høringssvarene (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/hoyringar/hoeringsdok/2012/nou-201215-politikk-for-likestilling/horingsuttalelser.html?id=705197) som er kommet inn som tilsvar til det såkalte Skjeie-utvalgets (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/pressesenter/pressemeldinger/2010/Offentlig-utvalg-om-norsk-likestillingspolitikk.html?id=593381) arbeid. Dette er et viktig arbeid. Til tross for at det er mange som later til å tro at vi nå har oppnådd et likestilt samfunn, så er jeg blant dem som er av den oppfatningen at vi fortsatt trenger fokus på likestilling og kvinnekamp. Vi har kommet langt her i landet, men på mange områder har vi fortsatt et godt stykke igjen. Vi trenger fortsatt en politikk for likestilling. Jeg er feminist!*

Når de strukturelle sidene av likestillingsdebatten blir trukket frem, er vårt kjønnsdelte arbeidsmarked ofte fremhevet som en av de viktigste utfordringene. Det tas som en selvfølge at et kjønnsdelt arbeidsmarked er en likestillingsutfordring. Også Skjeie-utvalget gjør dette. De beskriver i ”Politikk for likestilling” (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2012/nou-2012-15.html?id=699800) manglende utvikling av vårt horisontalt kjønnsdelte arbeidsmarked. Eksempelvis er det rundt 95 prosent menn blant håndverkere, mens i de store kvinnedominerte omsorgsyrkene er det omtrent 90 prosent kvinner. Det er flere negative sider ved en slik kjønnssegregering. Blant annet fører det til fortsatt sementerte mønstre om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig. Det kan være vanskelig for enkeltpersoner å bryte ut av fastlagte mønstre. Det reduserer den enkeltes valgmuligheter. Og kanskje særlig, det påvirker rekrutteringsgrunnlagene for de enkelte sektorene/ yrkene. Dette kan være særlig problematisk for sektorer der det er mangel på arbeidskraft.

Som vernepleier har jeg mange ganger vært den eneste mannen på en arbeidsplass. Noen ganger har jeg ønsket at det var flere av oss, men jeg må innrømme at debatten om vårt kjønnsdelte arbeidsmarked gjør meg redd. Jeg er livredd for å miste alle de flinke damene jeg opp gjennom årene har jobbet med. Damer med vernepleierutdanning. Damer med videregående utdanning. Damer uten utdanning, men med lang erfaring. Damer som har det i fingrene. Som nettopp er disse omsorgskunstnerne som velferdstjenestene er helt avhengig av. Trofaste damer som hver dag året rundt jobber for mennesker med bistandsbehov. Tro meg, det er ikke på grunn av høy lønn de gjør det. Eller at de blir sett så veldig mye av deres rådmenn eller kommunepolitikere. Og, det er ikke bare meg som bør være redd for å miste dem.

En av de største utfordringene for fremtidens velferdstjenester er mangel på arbeidskraft. Vi trenger enda flere folk som ønsker å utdanne seg innenfor helse- og omsorgsyrker, og/ eller folk som ønsker å jobbe innenfor disse tjenestene. Ikke bare blir vi flere eldre. Vi som blir gamle kommer til å kreve mye mer enn generasjonene før oss. Samtidig trengs det flere dyktige folk i tjenestene til andre med omsorgsbehov. Vi trenger folk.

Det har vært gjennomført mange kampanjer for å rette opp kjønnsbalansen i norsk arbeidsliv. Flere av dem med svært begrenset effekt. Det har også vist seg at det er lettere å få kvinner til mannsdominerte yrker enn omvendt. Det er nemlig ikke sikkert at endringer av et kjønnsdelt arbeidsmarked vil føre til at flere velger helse- og omsorgsyrker. Kanskje vil det nettopp føre til det motsatte. Det er fint å snakke om at vi trenger flere menn i eldreomsorgen eller i barnehagene. Eller at vi må få flere kvinner i  de tradisjonelle håndverksyrkene. Men, jeg er redd for at det er kvinnene som er mest innovative. Det er de som kommer til å skifte mål. Vi trege menn blir værende på vår post. Og, det er ikke så rart heller. Kvinner som velger utradisjonelt møter gjerne jobber med høyere status og høyere lønn. Menn som velger utradisjonelt kan regne med ”lønn i himmelen”.

Et av tiltakene som ofte er diskutert er tilleggspoeng ved inntak til kjønnsdominerte utdanninger. Menn skal få tilleggspoeng for å starte på omsorgsutdanninger. Og omvendt. Jeg er svært skeptisk. Dette forslaget minsker ikke min redsel for fremtiden. Er det slik at vi i fremtiden skal erstatte alle disse damene jeg har lært meg å sette så stor pris på, med udugelige og umotiverte menn? Menn som egentlig ikke ønsker å jobbe innen omsorgssektoren, men som gjør det da det var det eneste stedet de kom inn på utdanning? Det er ikke akkurat så veldig vanskelig å komme inn på vernepleierutdanningen i dag…

Det er mange gode grunner til å gjøre noe med kjønnsbalansen i velferdsyrkene. De fleste av dem er yrkesfaglige. Det er lurt å ha menn som gode rollemodeller for barnevernsbarn eller for unge funksjonshemmede. Jeg tror det er faglig bra med et kjønnsblandet miljø. Det kan også være positivt for arbeidsmiljøet. Men. Økt status og lønn er ikke et slikt argument. Det er ikke flere menn som bør føre til høyere status og bedre lønn. Velferdsyrkene må verdsettes uavhengig av hvem som jobber der. Verdsettingen av arbeidet i de ulike sektorene må gjøres uavhengig av hvilket kjønn som dominerer. Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere. Dette gjelder både med økt lønn, kompetanse- og fagutvikling, hele stillinger og styrking av de generelle arbeidsforholdene. En positiv bivirkning kan selvsagt være at dette vil tiltrekke seg flere menn.

Jeg mener det er god grunn til å rope et varsko til dem som jobber med likestillingspolitikken i Norge. Som i dokument etter dokument fremhever det kjønnsdelte arbeidsmarkedet som en av våre største likestillingsutfordringer: Ikke ta fra meg damene!!!  

*Det er en stor ære å få lov til å være mannlig skribent på Villroser. Det er dog ikke for å smiske jeg skriver at jeg er feminist. Jeg mener det virkelig!

Heltid og deltid

1mai i kristiansand Vår neste gjesteblogger er Liv-Else Kallhovd (44). Hun er for tiden nestleder i Fagforbundet Vest-Agder og brenner sterkt for kampen mot ufrivillig deltid. Liv-Else har vært tillitsvalgt på fulltid siden 1997 med ulike verv. Blant annet Hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Mandal kommune i 9 år og 6 år på fylket fordelt på to perioder. Tidligere har hun vært leder av Fagforbundets lokalforening i Mandal. Hun er utdannet kokk og er ei dame med godt humør og brennende engasjement.

God lesing

---------------------------------------------

Deltidsproblematikk har hvert et tema i mange år nå uten at det skjer de store endringene i antall deltidsansatte i Norge. Hvorfor er det slik?

La oss først slå fast at deltid er et kvinnefenomen. Hvis vi sammenligner skift og turnus så er det stort sett bare hele stillinger i skiftbransjen mens det er mest deltid i turnusbransjen og skift brukes mest i mannsdominerte yrker (industri) mens turnus brukes i kvinnedominerte yrker (helsesektoren). Ser vi på varehandelen er det markante forskjeller på stillingstørrelser om du jobber med handel som er mest mannsdominert (clas olson, byggvare) eller mest kvinnedominert (mat, klær).

Hva er det da som påvirker stillingstørrelsen hvis det ikke type arbeid?

Historisk sett skulle mannen fø kvinnen og familien sin, ergo måtte han jobbe full tid og har dermed en tradisjon for det. Alt annet enn en fulltidsjobb for en mann virker unaturlig. De er fostret opp med at de skal ut i arbeidslivet etter endt skolegang.

Min generasjon kvinner er vokst opp med mødre som var hjemmeværende når vi var små og som fikk seg en deltidsjobb for å tjene litt lommepenger når barna ble litt større. Er dette noe vi har tatt med oss som en naturlig måte å tenke på? Ønsker vi innerst inne ikke å jobbe full tid hvis vi har en mann som kan fø oss? Synes vi det er kjekt å være hjemme å stelle hus, hjem og barn fremfor å gå på jobb? Er det disse signalene vi bevisst eller ubevisst gir jentene i oppveksten? Finn deg en mann og jobb bare litt slik at du har dine egne penger til eget bruk.

Hva da med dem som vil og trenger en fulltidsjobb for å leve? Hvordan skal en ung nyutdannet jente få lån til å kjøpe seg hus/ leilighet hvis hun blir ansatt i 20 % stilling fast? Hva med den nyskilte småbarnsmoren som trenger 100 % inntekt for å fø seg selv og sine barn?

Hvem er det som må bære byrdene i dette samfunnet? Hva betyr deltidsarbeid for samfunnet som helhet? Er det bare greit eller er der noen utfordringer her som vi ikke tenker på?

Hva med grunntanken i vår velferdsstat, yt etter evne og få etter behov? Betyr det at alle arbeidsføre faktisk må yte 100 % i arbeidslivet vårt for at vi kan tilby de tjenester vi forventer at samfunnet skal gi oss? Er det egoistisk å prioritere å være hjemme mens barna er små og ikke yte tilbake til samfunnet? Eller er det å tenke langsiktig på den oppvoksende generasjon og spare samfunnet for utgifter til barnehageplass? Hva med at vi trenger arbeidskraften deres, de som velger å være hjemme? For å ta oss av de syke og eldre.

Hva med kvinners selvstendighet i dette perspektiv? Ønsker vi både i pose og sekk? En mann som før oss så lenge det passer oss og så muligheten, for ikke å snakke om rettigheten til et eget selvstendig liv når det måtte passe oss? For tallenes tale er tydelige, vi kan ikke forvente å være gift med samme mann gjennom et helt liv lenger. Hva da når vi blir skilt? Hvem skal fø oss da? Skal det stå en og annen 100 % stilling til de som havner i denne situasjonen men de andre av oss skal jobbe deltid for det passer oss? Hva med pensjonisttilværelsen vår? Mennene lever fortsatt gjennomsnittlig kortere enn oss, kan vi leve av vår egen pensjon?

Det er utrolig mange dilemmaer rundt dette med deltid og det er en mye større utfordring enn bare her og nå. Ikke minst påvirker deltidsansettelser kvaliteten på tilbudet vi gir til våre kunder/ pasienter. Hvor ofte har dere vært i en butikk og spurt en ansatt om noe som svarer; det vet jeg ikke jeg er her bare en dag i uken? Eller en pleier som ikke kjenner pasienten sin for det er 3 uker siden sist hun var på jobb?

Hvem bestemmer at i skiftbransjen så jobber de annen hver helg mens i turnusbransjen jobber det 3hver? Vi kunne blitt kvitt hele deltidsproblematikken i turnusbransjen hvis vi gikk tilbake til å jobbe 2hver helg.

Hvem bestemmer at på Hennes og Maurits må de jobbe deltid mens på Clas Olsons kan de jobbe full tid når begge butikkene er på samme senter og har samme åpningstider?

Jeg undres over alt sinne og all engstelse.

imageVår neste gjesteblogger er Agnete Kjellin (62) år og som bor på Skjernøy i Mandal. Agnete har i mange år vært opptatt av kvinnens plass i historien, man må kjenne noe til den for å forstå kvinners situasjon i dag. Hun er engasjert og en inspirende dame med stor kunnskap. Hun er leder av tre museer i Kristiansand, og har en utdannelse innen ledelse og markedsføring. Agnete har også vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverks organisasjon for yrkeskvinner.

God lesing

................

I går, lørdag 9. februar, leste jeg et sjokkerende innlegg i Fædrelandsvennen skrevet av Sven Egil Omdal. Overskriften var ”Da er du en mann”. Det handlet om grov verbal trakasering av kvinner i det offentlige rom, og jeg tenkte ”Tar det aldri slutt?” I 1854 fikk kvinner arverett på lik linje med menn, i 1864 ble ugifte kvinner gjort myndige og i 1888 var det de gifte kvinnens tur. De fikk da rett til å disponere sin egen formue. Dette var ikke gavepakker til kvinnene.

I minst 160 år har kvinner steg for steg krevd sin rettmessige plass der meninger blir diskutert og vedtak blir fattet. I 2013 skaper det fremdeles engstelse og virker provoserende. Underlig. Hva er grunnen til at holdninger arves i en tid da det er en selvfølge at kvinner deltar i alle sider av samfunnslivet?

Da et utvalg av kvinnene i Norge fikk stemmerett ved kommunevalget i 1901, var det første steget på veien mot allmenn stemmerett som ble innført i 1913. Tro ikke at veien den gang var dekket med roser og at kvinnene ble båret fram på entusiasmens vinger. De slet! Mot fordommer, engstelse, nedarvede holdninger og et lovverk som favoriserte mannen. I Lindesnes Avis i Mandal ble det i anledning kommunevalget i 1901 skrevet mange spydige innlegg og menn gledet seg til å se mor med stemmeseddelen i hånden.

Men kvinnene ga seg ikke. Jeg har mange ganger følt stor ydmykhet og beundring for de kvinnene som gikk foran, som ikke banet seg vei, men med kraften til en bulldoser brøytet seg vei inn i det norske samfunnsliv. De tålte mobbing, skjellsord, tålte å bli nedverdiget og undervurdert, men de ga seg ikke.

Og jeg forstår at det måtte være sånn. Alle er redde for endringer, og jeg forstår at menn den gang var redde for å miste posisjoner og herredømme over områder der de hadde vært enerådende siden Adam. Men det som skjer i dag, i 2013, har jeg ingen forståelse for. Sven Egil Omdal skriver i artikkelen sin at mengden av slibrige innlegg fra menn er så mange at kvinner kan begynne å trekke noen generelle slutninger. Selvfølgelig gjør vi det, på et urettferdig grunnlag. Selvfølgelig blir vi reddere. Men så kommer undringen, hvorfor tar ikke menn til motmæle, hvorfor roper de ikke ut ”Det er ikke slik vi er”. Kvinneopprør i Norge i minst 160 år er lenge, altfor lenge. Det vitner om en tålmodighet som er av det underdanige og det saktmodige slaget. En nedarvet holdning og usikkerhet hos kvinner i forhold til egen rolle?

Jeg undres.

Å ta et valg

Vår neste gjesteblogger er Sokndalsjenta  Therese Anita Holmen. Therese Anita er 41 år, er samboer og vi har to gutter på 9 og 11 år. Hun er er elektriker av yrket, og er aktiv kommune og fylkespolitiker for Arbeiderpartiet. I 2010 var hun med i Regjeringens Kvinnepanel. Er medlem i EL&IT forbundet, og kasserer i Rogaland Elektromontørforening. Hun har et brennende engasjement og er opptatt av rettferdighet og har derfor vært aktiv i fagbevegelsen i mange år. Vi er stolte over at Therese Anita ønsker å dele sine tanker om å ta et valg. God lesing!

Å ta et valg

Hele livet gjør vi noen valg, noen kan være enkle og andre vanskeligere!

Når tiden nærmet seg slutten på ungdomsskolen, så måtte jeg ta et valg på hvilken yrkesretning jeg ville ta. Jeg hadde hatt arbeidsuke, hatt valgfag og vært utplassert et par steder hver fredag så litt erfaring hadde jeg. Mitt ønske var å ha en jobb med ei lønn som jeg kunne forsørge meg selv på, og en jobb som var ”sikker” også i framtiden. Jeg ville bli elektriker, tok grunnkurset sammen med ei annen jente og begynte seinere i lære og tok fagbrevet. Jobbet først 19 år i en installasjonsbedrift før jeg begynte å jobbe i en gruvebedrift som elektriker, og har vært der de siste fire årene.

I 1987 når jeg begynte på grunnkurs elektro var vi to jenter i klassen, og i paralellklassen var de fire. Men hvor er alle jentene blitt av?? Jeg ante vel ingenting om at jeg skulle møte så få jenter i løpet av min yrkeskarriere!!

På landsbasis er vi kun noen få prosent jenter som jobber innenfor elektrobransjen. Vi er en minoritet – og er veldig i mindretall!

Det trengs en økt oppfølging og veiledning om yrkes- og utdanningsvalg. Rådgivningstjenesten i skolen må styrkes og det må stilles større krav til rådgiverne i skolen. Det bør opprettes ”rådgivningsteam” i fylkene som har tett kontakt med bedrifter og høyere utdanningsinstitusjoner slik at disse kan bistå skolerådgiverne. Kvinner og menn som har valgt utradisjonelt kan kontaktes av ”rådgivningsteamene” for kunnskap, samt at disse kan trekkes aktivt inn i skolen for å foredra. Forebygging av at elever ”dropper ut” er en bonuseffekt av bedre rådgivningstjenester. Unge gutter og jenter trenger rollemodeller som kan vise at det er positivt å velge utradisjonelt. Det bør gjennomføres kampanjer og inviteres til egne temadager på ulike bedrifter og utdanningsinstitusjoner.

Jeg har gjort en del undersøkelser på den videregående skolen hvor jeg gikk etter ungdomsskolen, og det er færre jenter og gutter som velger utradisjonelt nå enn da – på slutten av 1980 tallet.

Jeg har tro på at problemstillingen om å likestille skift og turnus, mer heltidsstillinger og forskjellene på ”kvinne- og mannelønn” ville hviskes mer ut visst arbeidsmarkedet i Norge ikke var så kjønnsdelt. Arbeidsplasser med begge kjønn gjenspeiler ofte et bedre arbeidsmiljø.

MER VALG!

Kommunevalg, fylkestingsvalg og stortingsvalg. Det var kommune og fylkestingsvalg for vel et år siden, og det neste valget er Stortingsvalget i september til neste år. Det blir nok mange debatter og innlegg fra mange før vi kommer så langt.

Dette temaet jeg nå skal komme inn på burde absolutt vært et tema i valgkampen. Kvotering og kommuneloven.

En kan jo spørre seg, hvorfor måtte kryss en kvinne være aktuelt også i 2011? Til neste år er det 100 år siden kvinnen fikk stemmerett, men vi vil også delta på de arenaene hvor avgjørelser blir tatt. Vi vil være med og styre kommuner landet rundt! Valgloven sier noe om kumulering, og partier kan forhåndskummelere eller velgerne kan selv kumulere. Men hvorfor kommer ikke kvinnene inn? Jo, fordi menn blir kumulert, ikke kvinnene. Her i min kommune er antallet i kommunestyret 21 stk. og av dem var vi 3 kvinner ved konstituerende møte etter valget 2011.

Kommuneloven sier noe om 40/60 regelen ved valg av råd og utvalg, men går en inn på forholdsvalg så trenger ikke denne regelen å bli fulgt opp. Så råd og utvalg trenger ikke ha en fordeling på 40/60 selv om mulighetene er der, dessverre.

Lik representasjon i demokratiske organer er et viktig suksesskriterium for ethvert samfunn. Å tilrettelegge for høyere deltakelse av kvinner må være en prioritert oppgave. Det er svært variert hvor godt dette følges opp av den enkelte kommune, og derfor må vi ha en innskjerping, gjennom en bedre kontroll og en styrking av kommuneloven på dette området.

Og for å få det til, så trenger vi DIN hjelp!

Alenekampen

Vår neste gjesteblogger er leder av Arbeiderpartiets kvinnenettverk og kulturminister.

Anniken  Huitfeldt har hatt en rekke verv i AUF og AP. og ble sentralstyremedlem i AP I 2002.  Hun ble valgt inn på Stortinget i 2005 og ble barne og likestillingsminister i 2008. Fra 2009 har har hun vært kulturminister.

Anniken har også siden 2007 ledet AP sitt kvinnenettverk.

Anniken er gift og har tre barn og har vært forsker ved FAFO.

Vi er selvfølgelig veldig stolt over å kunne presentere Anniken som vår gjesteblogger og ønsker alle god og inspirerende lesning!

.............................................................................................................

Alenekampen 

For Høyre er kvinnekampen at hver kvinne skal ta sin egen kamp. I Arbeiderpartiet mener vi utfordringene løses best sammen.

For Høyre handler kvinnekamp ikke om et samfunn som tar likestilling på alvor og ser på strukturene eller søstersolidaritet som drivkraft for kvinners rettigheter. For Høyre er kvinnekampen at hver kvinne skal ta sin egen kamp. Hun skal sørge for likestilling hjemme på egenhånd - uten hjelp av tiltak som deling av foreldrepermisjonen. Og hun skal knuse glasstaket i arbeidslivet på egenhånd, uten felles forhandlinger om lønn eller bevisstgjøring gjennom kvoteringskrav. Hver kvinne for seg, ser ut til å være mantraet. Her går det et dypt skille mellom sidene i politikken. I Arbeiderpartiet mener vi at vi løser utfordringene best sammen.

Når det generelle sykefraværet er nesten dobbelt så høyt for kvinner som for menn er det noe som bør gi stor bekymring og intens leting etter løsninger. Høyres kvinnepolitiske leder, Julie Brodtkorp, var for en tid tilbake ute med et budskap om at kvinners høyere sykefravær skal løses ved at kvinner må bli flinkere til å si nei. Jeg tror ikke svaret er at kvinner skal stå foran speilet og øve på å si nei, kutte ut å følge barn på trening eller avlyse søndagsmiddagen hos besteforeldre. Når vi ser en så tydelig systematisk skjevhet i sykefravær må vi se på årsaker og løsninger, ikke gi den enkelte skylden for sin egen situasjon og sitt eget sykefravær.

Vårt svar er isteden å lage en politikk for familie- og arbeidsliv som gir rom for å være hele mennesker, med gode velferdstilbud og trygge rammer. Der kvinner ikke må velge bort jobb eller familie, men kan si ja takk til begge deler fordi vi har gode ordninger for foreldrepermisjoner, full barne- hagedekning og SFO-tilbud. Der det å hente i barnehagen er helt forenlig med å ha en krevende jobb. Der omsorgsopp-gavene for eldre mennesker er et felles samfunnsansvar, men der vi også har sørget for mulighet til å ta fri for å kunne følge eldre foreldre til lege eller å være tilstede ved alvorlig sykdom. Og trygghet i arbeidslivet, gjennom en sterk arbeidsmiljølov og klare rettigheter.

Jeg tror framtidens likestillingspolitikk handler om dette: Vi trenger mer fellesskap, ikke mer alenegang.

Høyre er konsistente i sin tilnærming til temaet likestilling, det skal partiet ha. Partiet har vært ganske konsekvente i sin motstand, fra kampen mot kvinners stemmerett og rett til selvbestemt abort - til at de i dag vil fjerne aktive likestillingstiltak som gir fedre rett til permisjon for å være med sine barn‚ et tiltak vi vet virker. Vi ser at flere fedre tar ut permisjon når pappadelen av foreldrepermisjonen øker. Og er det noe som bidrar til mindre slitne mødre, er det en partner som tar sin andel av innsats for hus og barn.

Istedenfor at kvinner skal si mer nei, som Høyres Brodtkorp foreslår, vil vi ha kvinner som har overskudd til å si mer ja. Et mer likestilt samfunn, med rettferdig fordeling av oppgaver hjemme og på jobb, er et viktig bidrag til det.

Sure feminister og lykkelige retrodamer?

Vi er så heldige å få presentere Helle Ingeborg Mellingen som vår neste gjesteblogger. Helle  er en samfunnsengasjert feminist og har representert AP på fylkestinget i Vest-Agder. For tida leder hun kvinnenettverket i Vest-Agder Arbeiderparti. Helle er i sluttspurten på et doktorgradsprosjekt om den norske debatten om felles ekteskapslov og om syn på homoeksualitet, ekteskap og familie.

Helle nærmer seg 33 år, og har både mann, barn og racersykkel.

Vi er veldig stolt av å ha Helle som gjesteblogger og ønsker dere god lesning!

..........................................................................................................................

 

Feminist er et farlig begrep. Som regel ledsages det av et «men» eller et «ikke», for å forsikre omverdenen om at selv om man er for likestilling, er man ikke feminist, altså. Damer som til og med ønsker mer likestilling enn i dag, vil for all del ikke vil assosieres med ideen om den sure, bitre feministen. Om en titter litt på kommentarfeltene i avisene er feministen gjerne både stygg og forsmådd, og feminismen er utveien når hun ikke finner lykken slik den er forhåndsdefinert for henne: i et lykkelig parforhold med en mann og barn som hun kan stelle for, helst i et hjem som kan pyntes og avbildes. Kommentarene kommer oftest, men slett ikke alltid fra menn. Feminister framstilles som kvinner som vil overta menns makt, og som derfor truer mannen på to fronter; de vil ikke påta seg ansvaret for den hjemlige lykke, og de utfordrer attpåtil mannens maktposisjon i samfunnet. Alt dette mens de er sinte, sure og kritiserer andre kvinner utav ren misunnelse: Kvinner som viser fram perfekte hjem eller perfekte kropper får fram bitterheten og kompleksene i en hver feminist.

Overdriver jeg? Ikke om en skal ta alle nettkommentarene og bloggene på alvor. Og nettopp det har blitt det store mantraet: vi må ta antifeminismen på alvor og forsøke å forstå hvor den kommer fra. Jeg tenker at når makt og innflytelse omfordeles i et samfunn, er det ikke overraskende at noen protesterer. Å vente noe annet ville være ganske naivt. Den amerikanske mannsforskeren Michael Kimmel beskriver hvor lett det er å ty til uttrykk som at andre «stjeler» jobber, makt og posisjoner, når tidligere diskriminerte grupper får mulighet til å konkurrere om posisjoner som tidligere var forbeholdt den privilegerte klassen av hvite menn. Han stiller det betimelige spørsmålet: hvordan kan noen stjele noe fra deg som ikke var ditt i utgangspunktet? Omfordeling av makt innebærer at noen får mindre, ikke bare at noen får mer – men dersom omfordelingen foregår i flere sfærer samtidig, betyr det også at mulighetene åpner seg på flere arenaer, og valgfriheten blir i mindre grad begrenset av faktorer som kjønn og etnisitet, ikke mer.

Protestene kommer allikevel, både fra erklærte antifeminister som Eivind Berge, som har vært i nyhetsbildet på grunn av trusler ytret på bloggen sin, og fra kvinnenettverk som erklærer seg selv som «de nye feministene» i protest mot omfordelingen av makt mellom hjemmesfæren og arbeidslivet. Protestene tar mange ulike former, og det er ikke noe poeng å sette dem alle i samme bås.

En klassisk strategi i likestillingsdebatter synes å være å sende beskyldninger om den andre parts manglende evner til å tilpasse seg en samfunnsform, som begrunnelse for engasjement i den ene eller den andre retning. Det virker nærmest umulig å diskutere kjønn uten å framheve personlige egenskaper og problemer hos den som ytrer seg. For feministene er karakteristikker som sur og ulykkelig det som oftest tas i bruk. Lykke er et argument som svært ofte brukes for å utfordre arbeid for videre likestilling. Så lenge kvinner forteller at de blir lykkelige av å jobbe redusert, eller ikke i det hele tatt dersom familieøkonomien (som raskt oversettes til mannes inntekt) tillater det, så lenge kvinners orientering mot familieliv forstås som selvvalgt, og attpåtil gjør familier lykkelige, hvorfor skal politikerne da bry seg? FrPs Åse Michaelsen formulerer det slik:

- Det er ikke negativt å satse på barn og hjemmet, og jobbe deltid noen år eller ta seg et par friår. Det blir feil å si at man kun er vellykket som kvinne hvis man jobber i 100 prosent stilling.

- Jeg tror kvinner på Sørlandet er lykkelige, og det de leverer setter mann og barn pris på, sier Michaelsen.(Fedrelandsvennen, 06.08.12)

Michaelsen framhever her kvinners rolle som leverandører av lykke i hjemmesfæren. Den britiske queer-feministen Sara Ahmed har skrevet en hel bok om hvordan et imperativ om å være lykkelig raskt avslører at lykke slett ikke forstås subjektivt. I blogger, interiørblader og avisenes ukentlige boligbilag ser vi stolte kvinner som viser fram de vakre husene sine, og ofte peker på hvordan mennene arbeider for å betale for denne hjemmelykken. Ideen om den lykkelige husmoren er på full fart inn i samfunnet igjen – forsterket av en estetikk i duse, romantiske farger. Det problematiske med et slikt lykkebegrep er at det tilslører maktstrukturer og skjevheter i samfunnet, og det peker mot en normativ lykkeforståelse: lykkelige familier er familier hvor mor tar ansvar for familiens lykke. I et videre perspektiv: lykkelige personer er personer som lever i en slik lykkelig kjernefamilie.

I motsetning til denne lykkenormativiteten framstilles feminister som de som ikke ønsker sine medsøstre lykke, men presser dem ut i et arbeidsliv som vanskeliggjør primæroppgaven som lykkeleverandør. På en måte har hun rett: Feminister utfordrer ideen om at kvinnelig lykke først og fremst handler om å gjøre andre lykkelige, og de utfordrer det felles målet på lykke som bloggene forfekter: vakre hjem, vakre barn og vellykkede menn. Derfor tolkes de som sure, bitre og mislykkede. Når feminister krever sin rett til å bli lykkelige av helt andre ting - og kanskje også på felt som tidligere var forbeholdt menn – forstås det ganske enkelt som en fallitterklæring. Når de peker på det problematiske i at kvinner fortsatt er fastlåst i en slik struktur hvor deres egen lykke ser ut til å være avhengig av andres blikk, tolkes det som at feminister ikke selv har det som skal til for å tiltrekke slike blikk. Samtidig oppstår det en idé om at feminister verken ønsker seg kjærester, eller vil ha familie – eller i alle tilfeller ikke har glede av å tilbringe tid sammen med familien. Den myten er det på tide å avlive, men hvordan gjøre det uten å falle tilbake til den samme forherligelsen av den lykkelige familien?

 

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger!

Ingrid Ihme Vår neste gjesteblogger er Mandalsjenta Ingrid Ihme. Ingrid fullførte Telenors Handicap-program i 1998. Idag er hun direktør for Telenor Open Mind. Telenor Open Mind er et 2 årig arbeidsmarkedstiltak, og en døråpner til arbeidslivet for de som har en fysisk funksjonshindring. les mer om "Telenor Open Mind" her. Ingrid har et brennende engasjement for funksjonshemmedes rett til å være deltakende i samfunnet på lik linje med alle andre og brenner for et inkluderende arbeidsliv. 

Hun har vært medlem i statens råd for funksjonshemmede i to perioder, fra 2003-2012.

Ingrid er et stort forbilde for mange, og gjentatte ganger vist at rullestol er ingen hindring i arbeidslivet og viser et stort pågangsmot. Vi er glade og takknemlige for at Ingrid ønsker å dele sine tanker på bloggen vår. God lesing!

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger! 

Helt siden Regjeringen Brundtland la fram attføringsmeldinga i 1992 har alle regjeringer, uansett politisk farge, hatt som uttalt mål å få flere funksjonshemmede i arbeid. Likevel er altså andelen funksjonshemmede i arbeid bare rundt 45 prosent, mens den er nær 80 prosent for hele befolkningen. Man kan lure på hvorfor.

Kun 45 % av oss funksjonshemmede er i arbeid. Jeg er en av dem og jeg er medlem i FFM og direktør for Telenor Open Mind.

Da jeg var 23 år og nyutdannet, forstod jeg at det kunne bli vanskelig for meg som muskelsyk rullestolbruker å komme inn i arbeidslivet. Men jeg fikk høre om et prosjekt i Telenor, et slags springbrett kalt Open Mind. Jeg fikk plass, hadde en bratt læringskurve på IT-Support i Telenor, og siden jeg var 25 år har jeg jobbet fulltid i en lederstilling, og har gått gradene til direktør.

Dette kan jeg gjøre på grunn av en arbeidsgiver som ser muligheter i stedet for begrensninger. Men det er ikke nok!

Bydelen har sørget for at jeg får den hjelpen jeg trenger i dagliglivet; gjennom brukerstyrt personlig assistanse. Jeg har et visst timetall til disposisjon, ansetter egne assistenter, og fastsetter deres arbeidstid ut fra mine behov. Jeg har en spesialtilpasset bil som jeg kjører til jobben. Med den hjelpen får jeg hverdagene og arbeidsdagene til å gå greit. Det jeg lurer på, er hvorfor det ikke går like greit for andre funksjonshemmede?

Vi må bryte den onde sirkelen der du ikke får jobb uten erfaring, og dermed ikke har erfaring som gjør at du får jobb. Noen må tilby unge funksjonshemmede den første jobben. Da jeg søkte min første jobb, var jeg på rett sted til rett tid. Og Telenors program var så vellykket at det fortsatt er i drift.

For arbeidsgiver handler dette først og fremst om mot til å ta det første skrittet. For å få mot trengs mer kunnskap og ikke minst trygghet om at dette vil gå bra. Det er derfor behov for å gi støtte til arbeidsgiverne slik at de tør åpne porten for flere funksjonshemmede.

Det er flere som har prøvd seg med godt resultat. Departementene og direktoratene gjennomførte i perioden 2007-2009 et ettårig trainee-program for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten derfra viser at erfaringer skaper økt bevissthet hos arbeidsgiverne, og synliggjør funksjonshemmede som arbeidskraftsressurs.

NAV har arbeidslivssentre i alle fylker. De må styrkes for å kunne bedre sin bistand til arbeidsgivere i offentlig og privat sektor. I dag er arbeidslivssentrene altfor lite kjent ute hos arbeidsgiverne.

De som lykkes med å få funksjonshemmede i arbeid, det er de som prøver! Derfor er det viktig å gjøre det så enkelt som mulig. Her må offentlig sektor gå i front.

Men, som mitt tilfelle viser: det er ikke bare på jobben det skal fungere. Det å få flere funksjonshemmede i arbeid handler om at alle tjenester må fungere sammen. Noen av oss trenger faktisk hjelp for å «komme opp om morran».

Har jeg et viktig møte klokka 9, rekker jeg det ikke om hjelpen kommer 8.30. Kommunen har ansvaret for at jeg får hjelpen i tide, men regelverket de jobber ut fra er statlig. Det er derfor viktig at de nasjonale retningslinjene tar utgangspunkt i at folk lever et aktivt liv.

Vi vet at Norge står foran økende mangel på arbeidskraft. Vi må derfor riste av oss fordommene, og bruke den arbeidskraftressursen som funksjonshemmede representerer.

Menn i dress og kvinners kropp

Vår neste gjesteblogger er Marianne Marthinsen . Hun har nylig deltatt på FNs konferanse om bærekraftig utvikling. Les hennes tanker om det her. Marianne er i sin andre periode på Stortinget fra Oslo AP, er en ung kvinne (31 år), småbarnsmamma og en engasjert politikere med flere interesseområder, bla. miljø, barnevern, likestilling og flere saker.

Hun er i dag medlem av energi- og miljøkomiteen.

Maianne var i Rio og deltok på Rio konferansen.  Den store FN-begivenheten i 2012 er Rio+20 - FNs konferanse om bærekraftig utvikling. Målet er å få verdens toppledere til å bli enige om hvordan sosial og økonomisk utvikling best forenes med miljøhensyn.

Marianne Marthinsen har tidligere hatt flere sentrale verv i Oslo AUF. Fra 2005 er Marthinsen leder av den Socilaldemokratiske forening. Hun er nå i sin andre periode på Stortingert for Oslo AP.

Tusen takk for et inspirerende blogginnlegg, Marianne. Vi håper at andre også blir like engasjert og inspirert av Mariannes innlegg om Rio+20 og P-pillens 50 års-jubileum. God lesning. 

 

Menn i dress og kvinners kropp

I 2010 feiret p-pillen sitt 50-årsjubileum. Det var et jubileum vel verdt å markere, for med den lille pillen kom en revolusjon for jenter over store deler av verden. Muligheten til å ta kontroll over egen kropp, ha sex når hun har lyst og bestemme selv om og når hun vil ha barn har gitt jenter frihet, makt og verdighet. Tabuer har falt, og kvinners seksualitet har blitt anerkjent som så mye mer enn et rent reproduktivt fenomen. Derfor spretter jeg gjerne champagnen for p-pillen, også når det ikke er jubileumsår.

For noen dager siden kom jeg hjem fra Rio. Der har jeg representert Stortinget på FN sin bærekraftskonferanse, 20 år etter den første hvor Gro Harlem Brundtland spilte en sentral rolle gjennom arbeidet i bærekraftkommisjonen. I Rio tenkte jeg mye på p-piller.

Linken mellom bærekraft og kvinners tilgang til prevensjon er åpenbar. I makro-perspektiv dreier det seg om en befolkningsvekst som i globalt perspektiv er uforenelig med målet om at alle skal løftes ut av fattigdom og få en anstendig levestandard i løpet av de nærmeste tiårene. Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at det finnes 6 milliarder mennesker i verden. 31. oktober i fjor markerte FN at verdensborger nummer 7 milliard ble født, antagelig et sted i India. Innen 2050 regner man med at vi har passert 9 milliarder. I løpet av samme tidsperiode må verdens klimagassutslipp reduseres med opp mot 85% i et forsøk på å unngå de farligste konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer. I mikro-perspektiv dreier det seg om bærekraft for den enkelte kvinne og hennes familie. Statistikk viser at svært mange kvinner ønsker færre barn enn de får. På Stortinget finnes det et nettverk av politikere som jobber for kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Ofte diskuterer vi hvordan vi sikrer kvinner muligheten til å føde trygt, men det er vel så viktig å slippe å føde barn dersom man ikke ønsker det.

Konferansen i Rio for 20 år siden satte kvinners rettigheter alvorlig på dagsorden. På FN sin befolkningskonferanse i Kairo i 1994 og på kvinnekonferansen i Beijing året etter ble det vedtatt sterke og tydelige tekster som omhandler kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Derfor er det forferdelig å observere hva som nå utspiller seg i FN, særlig etter at Vatikanstaten oppnådde observatørstatus og dermed har mulighet til å ”overvåke” hva de katolske landene foretar seg. I sluttdokumentet fra Rio+20 lå det lenge inne formuleringer om kvinners rett til seksuell og reproduktiv helse. De formuleringene forsvant i aller siste forhandlingsrunde etter enormt press fra en rekke land med Vatikanstaten i spissen.

Som ung, kvinnelig politiker var det fullstendig absurd å observere hvordan man i 2012 ikke har kommet lenger enn at menn i dress og prestekrage bruker et FN-toppmøte til å forsøke å kontrollere jenters seksualitet. For meg utløste det en vekselvis følelse av kampvilje og resignasjon. For hvordan er det i det hele tatt mulig å motivere seg til nye forhandlingsrunder på nye toppmøter med nye konservative, religiøse menn når fasiten etter 20 år er tilbakeslag? Derfor var det sterkt å delta på UN Womens ledermøte og høre hvordan Gro Harlem Brundtland akkompagnert av flere kvinnelige statsledere gikk kraftig i rette med den vedtatte teksten og slo fast at verdens kvinner burde slippe å oppleve at verden går i feil retning på dette området. Det har hun rett i. Rio-tekst får bare være Rio-tekst. Så lenge 1 av 6 par mangler tilgang på effektiv prevensjon og 1 av 10 svangerskap ender i en utrygg abort, må vi bare fortsette å jobbe. Dette er et slag prestekragene kommer til å tape – om ikke i forhandlingsrommene, så i alle fall ute i virkeligheten.

What`s in it for you?

Vår første gjesteblogger er Helga Pedersen. Hun er nestleder i Arbeiderpartiet siden 2007 og parlamentarisk leder siden 2009.

Helga Pedersen er født i 1973, er gift og har to barn.

Hun har vært aktiv i AUF, Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og i Tana Arbeiderparti. Hun har også vært fylkestingsrepresentant og fylkesordfører i Finnmark. Hun er innvalgt på Stortinget fra Finmark fra 2009.

Hun har samisk kulturbakgrunn og var fiskeri- og kystminister i Jens Stoltenbergs andre regjering 2005-2009. Da som regjeringens yngste medlem.

www.helgapedersen.no og på twitter @helgape.

Vi er stolt og glad for at Helga har skrevet et gjesteblogginnlegg for oss.

What`s in it for you?

Det er en skjebnens ironi at mannen min Erik, som har bursdag 8.mars, skulle gifte deg med ei dame som er over gjennomsnittlig opptatt av kvinners rettigheter. Dagen hans må altså deles med alle kvinner i hele landet. Nå er det nesten ett år til neste gang en del av oss går i tog, eller feirer på annet vis. Men de aller, aller, fleste av oss er opptatt av rettighetene våre og friheten vår også de dagene mellom den årlige kvinnedagen. For vi har kommet veldig langt, men vi har ikke kommet i mål.

Men for å spørre på nynorsk: What`s in it for you Eirik? Får du noe igjen for alle disse ivrige damene som går rundt på bursdagen din med slagord og nye krav? Svaret finner vi i forskningen, nærmere bestemt den store undersøkelsen om likestilling og livskvalitet som kom for få år tilbake. Nå er det tilnærmet null sjanse for dette i ditt tilfelle, men forskning viser faktisk at likestilte menn har betraktelig mindre sjanse for å bli dumpet. Kvinner som føler seg likestilte med mannen sin vurderer i mindre grad å forlate ham.

Faktisk er det slik at 75 prosent av kvinnene som mener likestillingen i hjemmet er svært bra, også er meget fornøyd med samlivet. I likestilte forhold er det også mindre krangler og konflikter. Det henger selvfølgelig sammen med at tallene klart viser at likestilte kvinner er mest fornøyde. Bare 11 prosent av kvinnene som vurderer likestillingen i hjemmet som ganske dårlig er meget fornøyd med samlivet. Nå er det til og med bevist fra forskerhold at kampen for likestilling kan ha ført til bedre kjæresteforhold. Men visste vi ikke egentlig det fra før? Kjærlighet er både det enkleste og mest kompliserte i menneskelivet. Den skaper de mest ubrytelige bånd mellom mennesker. Det er klart at når man kan se sin livspartner i øynene og vite at man står på lik fot så får kjærligheten bedre forhold for å både gro og spire.

Som professor Monica Rudberg skrev om i boka ”Moderne jenter” har det skjedd en stor forandring i måter kvinner tenker om kjærligheten de siste hundre åra i Norge. Hun er ikke i tvil om at den yngste generasjonen, i dette tilfellet min generasjon, har en mer likestilt forestilling om hva kjærligheten skal innebære, og hvilken plass den skal ha i voksenlivet. Men som hun også sier: Kjærlighetsmøtet kan føre til at friheten og selvstendigheten i vår generasjonen kan bli rystet og redefinert. Det er ikke så lett å planlegge alt! Og jeg ville aldri prøve å redusere det vakreste i livet til et reint politisk spørsmål. Men jeg er ikke i tvil om at det vakreste i livet er blitt vakrere på grunn av at vi lever i et land med mye likestilling.

Og som du og de fleste menn med deg vet nå: Likestilling er mer enn lønn og husarbeid. Det påvirker også det andre store i livet vårt: familien og barna våre. Og menn som lever i likestilte forhold fremhever spesielt at de trives godt med samvær med barn. Det skjønner jeg godt. Ungene er jo det som gir livet vårt en helt spesiell mening. Og kjenner jeg deg rett ønsker du intet annet enn at døtrene våre skal kunne vokse opp i et ennå mer likestilt samfunn enn det vi har i dag.

For ennå har vi et stykke igjen. Vi må fremdeles kjempe frem likestillingen, sak for sak, krav for krav. Enten det handler om likelønn, ufrivillig deltid, lov om sexkjøp, økt kvinnelig andel i lederstillinger både i staten og i næringslivet. Og hvis vi ser ut over landets grenser er det et enormt arbeid som gjenstår for å skape en mer likestilt verden.

Jeg håper virkelig dere er klar over hvor heldig dere er som får være sammen med likestilte og selvstendige kvinner. Og trøsten din Erik, kan jo også være dette: Det er ikke mange mannfolk som får frokost på senga på selveste kvinnedagen.